Beirut, Beyrut, Beyrouth, Beyrout

Mounira Al Solh, Monira Al Qadiri, Ziad Antar, Ali Cherri, Ahmad Ghossein, Joana Hadjithomas og Khalil Joreige, Lamia Joreige, Mazen Kerbaj, Stéphanie Saadé, Lucien Samaha, Helle Siljeholm, Suha Traboulsi, Raed Yassin og Akram Zaatari

Utstillingen Beirut, Beyrut, Beyrouth, Beyrout utforsker et sosiopolitisk komplekst samfunn og dets historie, med skarphet, alvor, sorg og humor. Tittelen peker på det kulturelle mangfoldet som Libanon, og hele Midtøsten, representerer – med lange tradisjoner av å være en multikulturell og mangespråklig region. 

I de seneste år har kunstverdenen som helhet utviklet en fascinasjon for kunstscenen i Beirut. Dette kan på ett vis grunnes i konsentrasjonen av talent, men også i forførelsen av en scene som fungerer på tvers av generasjoner og som er støttende, entusiastisk, generøs, ekspansiv og internasjonal. Mange av kunstnerne er flerspråklige og har doble statsborgerskap. Vi tørr påstå at dette samholdet er unikt. Kunstscenen oppleves – i det minste fra utsiden – som inkluderende.

Diskusjoner om kunst, kunstens verdi i samfunnet og hvordan man skal relatere seg til kunstverdenen er stadig pågående. Det er høyt under taket. Verdier blir konstant satt spørsmålstegn til. Ved å ha én fot plassert i Midtøsten og den andre i Europa, ikke ulikt Libanons historiske linjer, blir denne granskningen en naturlig ingrediens i enhver samtale. 

I samtalene vi har hatt med kunstnerne og ut ifra de kunstverkene vi har sett under vart arbeid med utstillingen har vi kunnet skimte en rød trad som forholder seg til plass, landskapet, marken under vare føtter, samt grensetrekninger av ulike slag i tillegg til forholdet til historien og minnet.

Denne tendensen er ikke unik for Beirut alene; den kan observeres også på andre steder. Det er dog denne typen granskning, som går ut på å grave hvor man står, hvor kunstneren tar utgangspunkt i en lokasjon for å stille spørsmål til tiden vi lever i akkurat nå, som er karakteristisk for samtidskunstscenen i Beirut.

Det er viktig a huske at ethvert sted er unikt i denne konteksten. Beirut er unikt. Når en kunstner starter med å grave, bokstavelig og metaforisk, blir de konfrontert med unike kulturelle humus innenfor en bemerkelsesverdig konstellasjon av jordlag. Byen har vært gjennom mange kriger siden 1900-tallet og den materielle destruksjonen har vært enorm, både i fortid og i nåtid. Til tross for dette, har Beirut prestert å reise seg fra sine egne ruiner og omformet seg selv. 

Arkitekturteoretikeren Jad Tabet beskriver byen slik: “Det er sannhet i at krigen er historiens største byarkitekt, men det er ogsåsannhet i at mennesker omformer det krigen skaper og beriker det med humanistiske dimensjoner”. Det finnes fortsatt åpne sår i Beirut; historier som forblir i mørket, minner som går tapte eller risikerer åbli glemt. Den politiske situasjonen er ustabil og det er konstante pågående konflikter i og med naboland. Alt dette påvirker Beiruts utforming og mentalitet, påsamme måte som kreativiteten, ordene og drømmene hos innbyggerne beriker byen. Hvordan håndterer kunstneren dette stedet? Historien? Samtiden?

Libanons hovedstad er fortsatt stavet på en mengde ulike måter, hvilket forblir synllig overalt i bybildet; på hotell-fasader, restauranter, gateskilt, institusjonsnavn, kart, postkort m.m. De ulike stavemåtene kommer antageligvis fra tolkninger av det arabiske alfabetet til det latinske. Det finnes spor av franske og britiske stavelser også. Dette sier noe om de ulike periodene i byens historie. Navnet antas å komme ifra kanaaneisk-fønikisk be’erot for brønn, som referer til de underjordiske vannkildene. Men mest av alt peker det på det faktum at en plass aldri har kun én historie eller én fortelling, dog er omringet av en myriade av stemmer og fortolkninger.

Utstillingen er kuratert av Marianne Hultman og Ýrr Jónasdóttir med Birta Guðjónsdóttir. Den vil vises på Oslo Kunstforening, Norge; Ystads konstmuseum, Sverige og Listasafn Íslands, Island.

Beirut, Beyrut, Beyrouth, Beyrout inkluderer et samarbeid med Ultimafestivalen og Cinemateket i Oslo. 

Utstillingen har mottatt støtte fra Nordisk kulturkontakt.

Utstillingsåpningen er generøst sponset av Oslo Ice Cream av Nayla Audi, som har funnet en midlertidig tilstedeværelse i byen Oslo for anledningen. Iskrem-butikken har en lang historie preget av tette bånd til det kunstneriske miljøet i Libanon.

På åpningen vil Mazen Kerbaj presentere en av hans uortodokse soloer for dekonstruert trompet. Han kan ikke fortelle oss mer om den ettersom den vil være, likt de fleste av hans arbeider, fullstendig improvisert.

Oslo Kunstforening er støttet av Oslo Kommune og Kulturrådet.