Beirut, Beyrut, Beyrouth, Beyrout

Pipe Dreams, 2012
To-kanals videoinstallasjon, 5 min. loop

I en historisk telefonsamtale mellom den avdøde syriske presidenten, Hafez El Assad, og den syriske astronauten Mohammed Fares, bevitner vi ”nasjonens far” spørre ”helten” om hans inntrykk i det han beskuer Syria fra oven. En samtale med den evige lederen, som i komforten av sitt eget kontor, holder et voktende øye over nasjonens barn, selv om de be nner seg oppe i verdensrommet tusenvis av mil unna. Dette er på slutten av 1980-årene, når de unge revolusjonære i Liberia, i Irak, i Egypt og i Syria, hadde grepet til seg makt og posisjonert seg selv som de eneveldige og evige lederne av sine respektive land. Land, hvor makt blir matet av symboler: av statuer av sine grunnleggende fedre, storskala foto, lederens foredrag, og selvsagt, av helter.

25 år senere, ved begynnelsen av urolighetene i Syria, demonterte myndighetene statuene av Hafez El Assad i frykt for vandalisme. Når makt er i ferd med åmiste sine monumenter, markerer det begynnelsen på slutten; nedtellingen har startet og lift-off er nært forestående. Hjemsøkt av minnet av destruerte statuer, fra Stalin til Saddam Hussein, har regimet forsøkt åunngådet uungåelige, åofre Symbolet for åredde Bildet.

Dette forholdet mellom to øyeblikk i nyere syrisk historie fanger historien av hele regionen: mekanismene bak konstruksjon og dekonstruksjon av totalitær makt, drømmene og besvikelsene hos et helt folk.

Ali Cherri (f. 1976, Beirut, Libanon) er en video- og visuell kunstner basert i Beirut og Paris. Cherris sporer sammenhenger mellom politiske og geologiske sammenbrudd i hans hjemland Libanon og naboliggende territorier gjennom tegning, lm, installasjon, performance, print og video.
Han er mottager av Harvard University’s Robert E. Fulton Fellowship (2016) og Rockefeller Foundation Award (2017). Hans lmer har blitt vist ved ere internasjonale lmfestivaler inkludert blant andre New Directors/New Films MoMA NY; Cinéma du Réel, Centre Pompidou; CPH:DOX (vinner av NewVision Award); Berlinale; Toronto International Film Festival & San Francisco International Film Festival.

The last Cartographer in the Republic, 2017 Video, 16 min.
Takk til Marfa’ Gallery

Regissør: Ziad Chahoud, Mazen Hicham, Lyd: Ramzi Madi, Redigering: Rami Sabbagh, Fargegradering: Chrystel Elias, Lucid, Lydmiks: Rana Eid, db Studios

Adeeb Khaled, den siste kartografen, som tegnet de fleste kart i Libanon arbeider i arkivet hos the Directorate of Geographical Affairs i det libanesiske militæret

Ahmad Ghosseins arbeid stiller spørsmal til konseptene rom, land, og grensene bak disse størrelsene før de kan regnes som ‘underjordisk’ i sør-Libanon. Denne delen av landet har ikke et offsielt matrikkel-register og ingen informasjon om dette eksisterer i direktoratet for landregistrering og matrikler i Libanon (the Directorate of Land Registration and Cadasters in Lebanon). Matrikkel-undersøkelser ble regnet som en av de grunnleggende metodene man kunne ta i bruk for å‘modernisere’ et land, for å registrere og klassifisere avgrensingene mellom offentlig og privat eiendom. Disse undersøkelsene involverte ikke kun muliggjøring av planlegging og implementering av moderne infrastruktur, men ogsåorganisering av privat eiendom, og dermed introduksjonen av et nytt ’’mål’’ eller en ‘’vitenskapelig’’ ordning av sosiale, økonomiske og politiske relasjoner. Ahmad Ghosseins verk ser påimplikasjonene av en slik mangel pådata, når han undersøker statenes praksiser og prosesser i relasjon til kartografi, geodesi, hypsometri og andre relaterte vitenskaper.

Draft Zero, I-III, 2017 
Lysbokser, acetat-ark 38 × 53 cm
Takk til Marfa’ Gallery

Tre forsøk pååformgi landet påplastikk-materiale av acetat som ikke lenger finnes i produksjon. Sammen med kartografen Rafik Mourad sporet og etset Ghossein deres første forsøk pååtegne et kart av Wadi al-Hujeir-området, i det sørlige Beirut. Denne teknikken for kartproduksjon er ute av praksis i dag.

Ahmad Ghossein (f. 1981, Beirut, Libanon) er en kunstner og filmmaker. Han har en MFA i visuell kunst fra Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) og en BFA i teater fra Lebanese University, Beirut. Ghossein’s arbeid har blitt utstilt i mange museer og gallerier og har blitt vist i forskjellige filmfestivaler rundt i verden inkludert ved Museum og Modern Art (MoMA) og New Museum i New York, Sharjah Art Foundation, Center Pompidou i Paris, Oslo Kunstforening, Kunsthall Oslo, KORO (URO) i Oslo, Ashkal Alwan's Home Works i Beirut, SeMA Biennale Mediacity Seoul, Nam June Paik Art Center i Sør-Korea, MuCEM museum i Marseille, Nikolaj Kunsthal i København, Bétonsalon i Paris, Haus am Waldsee art space i Berlin, Beirut Film Festival, Berlinale Film Festival, Dubai Film Festival, Tribeca Doha Film Festival, Oberhausen Film Festival, Ayam Beirut Al Cinema'iya, og Fid Marseille Film Festival.

Kissing (“Dancing, Smoking, Kissing” series), 2013 
Silketråd-broderi påbrodert silkestoff, 70 × 100 cm 
Takk til Kalfayan Galleries, Athens, Thessaloniki

With Imad Hamdi and his twin brother (“Dancing, Smoking, Kissing” series), 2013 
Silketråd-broderi på brodert silkestoff, 75 × 100 cm
Takk til Kalfayan Galleries, Athens, Thessaloniki

Raed smoking (“Dancing, Smoking, Kissing” series), 2013 Silketråd-broderi påbrodert silkestoff, 90 × 70 cm
Takk til Kalfayan Galleries, Athens, Thessaloniki

Raed Yassin foretar en bokstavelig, og mekanisk, reproduksjon av det visuelle materialet bak sine barndomsminner i en serie broderinger i «Dancing, Smoking, Kissing». Han fører beskueren påen pittoresk vandring langs memory lane ved åtre de mentale bildene av sin barndom sammen med deres tapte fotografiske representasjoner. Vi er alle kjent med familiealbum og hvordan de framstår visuelt og følelsesmessig. De er universelle, dog private - momenter som dokumenterer noe stort, men stort sett småog alminnelige tilfeller av familiesamhold. De fleste av Yassins familiefoto ble tapt over tid gjennom uavbrutt flytting, fordrivelse og liknende. Det som gjenstår av disse tapte bildene er ikke kun minnene av hendelsen (slik som en bursdag eller en utkledningsfest, en piknik påstranden, et kyss i en nattklubb, en ferie i utlandet), men ogsåminnet om de faktiske fotografiene som historiserte familielivet. Yassin er født inn i en familie bestående av skreddere, og har tatt fatt påen rekonstruksjon av disse forsvunne og forlatte bildene gjennom data-broderte tekstiler som inkorporerer hans egen erindring, av familiemedlemmer, og av de hopp og glipper som finnes i hans innbilningskraft. (Nat Muller)

Raed Yassin (f. 1979, Beirut, Libanon) bor og arbeider i Beirut. Han ble uteksaminert fra teateravdelingen ved the Institute of Fine Arts i Beirut i 2003, og i 2015 ble han tildelt et forskerstipend ved Akademie der Künste der Welt i Cologne. Yassin er en av grunnleggerne av Irtijal Festival, Beiruts eksperimentelle samtidskunstfestival, har utgitt flere album og startet i 2009 produksjonsselskapet Annihaya. Han er ogsåen av grunnleggerne av Atfal Ahdath, et Beirut-basert kunstkollektiv.

Han har utstilt og spilt ved utallige museum, festivaler og institusjoner, inkludert ved Nottingham contemporary (2017), Solomon R. Guggenheim Museum, New York (2016), Stedelijk Museum, Amsterdam (2014), Kunsthalle Wien (2015), ICA London (2014), Gwangju Museum of Art (2014), Castello di Rivoli, Torino (2014), Kalfayan Galleries, Athen (2011, 2014 & 2017), Boghossian Foundation - Villa Empain, Brussel (2013) og ved Delfina Foundation, London (residency 2014 & 2010 - 2011).

Mondo 107, 2001
Ti av tolv inkjet prints (archival ink og papir) 
Variable dimensjoner

Lucien Samaha startet sine LoungeCore fester på107-ende etasje i World Trade Center i New York i 1997. Det som var ment som en årlig sommer-begivenhet, ble avsluttet fire og et halvt år etter med destruksjonen av tvillingtårnene påden skjebnesvangre morgenen 11. september.

Som en svært produktiv fotograf, og fra sin DJ-booth, tok Samaha omfattende mengder bilder av den eklektiske dansemengden, som besto av handelsmenn fra finansdistriktet blandet med unge hipstere, sammen med lokale og turister av forskjellige nasjonaliteter.

Lucien Samaha (f. 1958, Beirut, Libanon) har fotografert sitt liv og sine eventyr helt siden han tok et av de første fotografikursene noen gang tilbudt påen videregående skole i USA i 1975. Fotografiet har vært Samahas følgesvenn gjennom hans mange karrierer, inkludert som flyvert for TWA, markedsføringsleder for Eastman Kodak Company (hvor han ble navngitt som den første digitale fotografen noensinne) og verdenskjent DJ på107-ende etasje av World Trade Center.

Lucien er for tiden i ferd med åsamle og kommentere sitt arkiv, bestående av over en million bilder og videoklipp for åta del i flere prosjekter – nåog i fremtiden. Samaha har også selvpublisert over 70 fotobøker av ulike sjangre – fra street photography i ulike byer til esoteriske tematikker funnet i de ulike kategoriene i hans arkiv.

The River, #7, 2016
Voks, pigment, blyant, pasteller og fargestift påVelin d’Arche papir 65 × 100 cm
Takk til Marfa’ Gallery

The River, #10, 2016
Voks, pigment, blyant, pasteller og fargestift på Velin d’Arche papir 65 × 100 cm
Takk til Marfa’ Gallery

The River, #8, 2016
Voks, pigment, blyant, pasteller og fargestift påVelin d’Arche papir 65 × 100 cm
Takk til Marfa’ Gallery

I sitt prosjekt «Under-Writing Beirut», undersøker Lamia Joreige historiske og personlig betydningsfulle lokasjoner i Beirut. Som i et palimpsest eller manuskript, inkorporerer prosjektet forskjellige lag av tid og eksistens, ved åskape linker mellom de spor som henviser til disse stedenes tidligere realiteter og de fiksjonene som gjenoppfinner dem.

Joreiges serie av tegninger «The River» (2015-2017) er inspirert av forskjellige kart over elven.

I «Under-Writing Beirut, Nahr» (The River), avdekker Lamia Joreige de forskjellige aspektene av Beiruts elv med dens nylige og hurtige transformasjoner, fra søppeldynge
til et sted tiltenkt ambisiøs utvikling. Samtidig som elven definerer østkanten av byen, har den svakt flytende elven både en forbindende og separerende effekt mellom Beirut og dens forsteder. Verket inviterer til refleksjon rundt elvens sammenvevde narrativ, dens omgivelser og menneskene som bor og arbeider rundt den, særskilt det urbane området kalt Jisr el Wati, øst i Beirut.

Lamia Joreige (f. 1972, Beirut, Libanon) er en visuell kunstner og filmskaper som bor og arbeider i Beirut. Hun fikk sin BFA ved Rhode Island School of Design, hvor hun studerte maleri og film.

Joreiges verk har blitt presentert internasjonalt ved flere institusjoner, blant annet ved: Centre Pompidou og Musée Nicéphore Niépce (Frankrike); Harvard University's Carpenter Center for the Visual Arts, International Center of Photography, New Museum, San Francisco Museum of Modern Art og Taymour Grahne Gallery (USA); Tate Modern, Tate Britain, Serpentine Gallery og Cardi National Museum (Storbritannia); Sharjah Biennial (UAE) og Galerie Tanit og Art Factum (Libanon).

Hun var ansatt ved Radcliffe Institute for Advanced Study ved Harvard University i perioden 2016-2017 og ble nominert for Artes Mundi 7, Storbritannias ledende biennalepris. Hun er medgrunnlegger og styremedlem av Beirut Art Center, som hun koordinerte fra 2009 til 2014.

My Cloud, 2012
Digital print påacetat-ark 
8 ark, 62 × 62 cm hver

Mazen Kerbaj (f. 1975, Beirut, Libanon) er en tegneserieskaper, visuell kunstner og musiker. Han arbeider ogsåmed selektive illustrasjons- og designprosjekter og underviser deltid ved the American University of Beirut.

Kerbaj er forfatter av mer enn 15 bøker og hans noveller og tegninger er blitt publisert i antologier, aviser og magasiner. Hans arbeid er blitt oversatt til over ti språk. Hans maleri, tegning, video, live performance og installasjoner har blitt vist i solo- og gruppeutstillinger i gallerier, museum og kunstmesser verden over.

Kerbaj er vidt anerkjent som en av initiativtagerne til og nøkkelaktørene påden libanesiske friimprovisasjons- og eksperimentelle musikkscenen. Han er med-grunnlegger av MILL, den kulturelle musikkforeningen bak Irtijal, en årlig improvisasjonsmusikkfestival som har blitt avholdt i Beirut siden 2001 (www.irtijal. org), og med-grunnlegger av Al Maslakh, det første plateselskapet for eksperimentell musikk i regionen - i drift siden 2005.

Som trompetspiller dytter Kerbaj instrumentets grenser, i fotsporene av pionerer som Bill Dixon, Axel Dörner og Franz Hautzinger. Han har opptrådt solo og med ulike grupper siden 2000 – i Mellomøsten, Europa, Canada og USA.

I 2015 ble han artist-in-residence ved Berlin-kollektivet DAAD.

My Cloud, 2012
Digital print on acetate sheets 
8 sheets, 62 x 62 cm each

Mazen Kerbaj (b. 1975, Beirut, Lebanon) is a comics artist, visual artist and musician. He also works on selective illustration and design projects and teaches part-time at the American University of Beirut.

Kerbaj is the author of more than 15 books, and his short stories and drawings have been published in anthologies, newspapers, and magazines. His work has been translated into more than ten languages. His paintings, drawings, videos, live performances, and installations have appeared in various solo and collective exhibitions in galleries, museums, and art fairs around the globe.

Kerbaj is widely recognized as one of the initiators and key players of the Lebanese free improvisation and experimental music scene. He is the co-founder and an active member of MILL, the cultural music association behind Irtijal, an annual improvisation music festival held in Beirut since 2001 (www.irtijal.org), and the co-founder of Al Maslakh, the first label for experimental music in the region operating since 2005.

As a trumpet player, Kerbaj pushes the boundaries of the instrument, following in the footsteps of pioneers like Bill Dixon, Axel Dörner and Franz Hautzinger. Since 2000, he has performed solo and with various groups in the Middle East, Europe, Canada and the USA.

In 2015, he became artist-in-residence at the Berlin collective DAAD.

Maling og veggtekst
150 × 290 cm

Etter en start innen maleri og hennes etterfølgende møte med de konseptuelle arbeidene og tekstene av Farid Sarroukh, dreide Traboulsi sitt fokus til språk. Hun tok for seg aspekter ved tid og rom i en omfattende serie arbeider som involverte tekst og numeriske kombinasjoner påpapir. Disse konseptuelle undersøkelsene ble kombinert i hennes «Antithesis»-serie (1968-70). Traboulsis første soloutstilling var brevpost- prosjektet «Two Untitled Projects» (1969), som ble publisert i magasinet 0 to 9 (redaktør var Vito Acconci). Hun utgjorde den eneste palestinske kvinnen som fikk delta i viktige utstillinger som «Concept Art» (1969) i Leverkusen (Tyskland) og «Information» (1970) ved Museum of Modern Art i New York. Pådette tidspunktet hadde hun bestemt seg for å forfølge et akademisk filosofistudie, da hun ikke var tilfreds med den uskolerte persons tilnærming til de filosofiske doktrinene.

Traboulsi ble først gjenstand for nasjonal oppmerksomhet i den arabiske verden i 1970-årene, som en innflytelsesrik og ofte kontroversiell figur i bevegelsene innen performance og konseptuell kunst i Amman, Kairo og Beirut. Traboulsi mottok oppmerksomhet for sitt sensasjonelle performance-arbeid (hun ble en gang ironisk utnevnt som ‘’samtidskunstens heks’’), hvor hun undersøkte de psykologiske erfaringene ved personlig fare og fysisk risiko.

Cactus, I-IV, 2016
Sort-hvitt fotografisk print
152 × 152 × 5 cm
Takk til Almine Rech Gallery, Paris

Den første personen som, etter åha innhegnet et stykke land, kom pååutrope det som sitt eget for sååfinne mennesker enkle nok til åtro påhan var den første sanne grunnleggeren av det sivile samfunnet. Hvilke kriminelle handlinger, kriger, mord – hvilken elendighet og forferdelse – ville menneskeheten blitt spart, om noen hadde revet opp pålene eller fylt opp grøften og ropt ut til sine medmennesker: ”Ikke hør pådenne bedrageren. Dere er fortapte om dere glemmer at jordens frukter tilhører alle og jorden til ingen!”

Kaktusen ble tidligere plantet for ådefinere grenser påhver enkelt eiendom, for åkontrollere eksteriør og interiør bevegelse. I dag er vi vitner til en forsterkning av grenselinjer og avgrensinger som kommer i form av vegger, ståltråd og gjerder. Vi lever i en ny historisk æra hvor kaktusens fiendtlighet er utilregnelig som offensiv skremsel, såståltråd blir reist for ågi planten assistanse.

Ziad Antars «Cactus»-serie er et pågående prosjekt som følger historieaspektet bak territoriale konstruksjoner med fokus på sammenstøt og bånd mellom de gamle organiske grensene og de nye industrialiserte. Framfor det faktum at disse grenselinjene har en politisk, økonomisk og livsviktig påvirkning påland, mennesker og natur, observerer og dokumenterer Antar denne opptrappingen av undertrykkelse; kaktusen gir tross alt frukter, men ståltråden ikke.

Ziad Antar (f. 1978, Saida, Libanon) er videokunstner og fotograf. Han ble uteksaminert med en grad som ingeniør innen agrikultur fra the American University of Beirut i 2001. Han har senest hatt utstillinger ved Almine Rech Gallery, London (2017); Selma Feriani Gallery, Tunisia (2017); Beirut Exhibition Center (2016); Almine Rech Gallery, Brussel (2014); La Criée Centre D’Art Contemporain, Rennes (2014); La Friche la Belle de Mai, Marseilles (2013); Sharjah Art Foundation (2012), Seoul Museum of Art (2010) og Beirut Art Centre (2009) for å nevne noen. Nylige gruppeutstillinger har funnet sted ved Nottingham Contemporary (2017); MASP Museu de Arte de São Paulo (2016); Sharjah Art Foundation (2016); Fondation Louis Vuitton, Paris (2015), Bruges Triennial (2015); New Museum, New York (2014 og 20019); Centre Pompidou, Paris (2014 og 2011); Gwangju Museum of Art, Sør-Korea (2014); den 54. Veneziabiennalen (2011) og Tate Modern, London (2008).

A Tale on Borders, 2018 
HD Video, 42:47 min. 
Versjon til utstilling

En gruppe bestående av palestinske og norske performere reiste under våren 2017 fra okkuperte palestinske territorier (Vestbredden) via okkuperte Golan-høyder (Syria) til den libanesiske grensen i nord. Gruppen ønsker ådanse for et libanesisk publikum. Det libanesiske publikumet reiser fra Beirut, mot den israelske grensen i sør, med mål om å overvære dansen. Videoen er en dokumentasjon av et forsøk påågripe inn i grenser som i dag preger nettopp dette landskapet. Fra Ramallah til Beirut.

Det virket påforhånd usannsynlig at det ville være mulig for gruppene åvære lenge tilstede pånoen som helst mulig lokasjon, om gruppene enda skulle klare ånåden nordlige og sørlige grensen. For åla publikum ha glede av forestillingen i sin helhet, ble den valgte strategien åutføre deler av forestillingen påforskjellige lokasjoner i bevegelse vestover langs grensen, fra Fatima-porten i sør-Libanon og ut til kystgrensen.

Helle Siljeholm (f. 1981) er en koreograf, performer og visuell kunstner basert i Oslo. Hun har en BA (hons) fra London Contemporary Dance School i 2003. Hun ble uteksaminert med en MA i visuell kunst fra Kunstakademiet i Oslo (KHiO) i 2016.

Nylige gruppe og solo-utstillinger inkluderer: Hey, lets wait for the group!, Chambre d'Amis, Wien (2015), Black Mountain - An Interdisciplinary experiment 1933 - 1957, Hamburger Bahnhof, Berlin (2015), Area Y, Siljeholm/Christophersen, Palestina (2015- 16), Cosmic Latte, Rogaland Kunstsenter, Stavanger (2016), IS-SLOTTET AND THE FLOW OF BODY SPACES, Malmö Kunsthall og Nordisk Panorama - Nordic Short & Doc Film Festival, Malmö (2016), IX Shiryeavo Biennale, Shiryeavo (2016), Siste Skrik- an art auction, The National Theatre, Oslo (2016), Nodes on stars, fish and the social, Black Box Theatre, Oslo (2017), Looking at chemicals, Fotogalleriet, Oslo (2017), Nodes on rocks and other social landscapes, Høstscena og Jugendstilsenteret og KUBE, Ålesund (2017).

Behind the Sun, 2013 
Video, 10 min.

I de seneste årene har apokalypsen vært et gjengående konsept. Med den arabiske våren, opprør, finansielle kriser, borgerkriger, naturkatastrofer og vilkårlige tilfeller av terrorisme, har apokalysptiske teorier multiplisert seg som del av vår stadige eksistens under usikre omstendigheter. Fremtiden er mørk og nåtiden ser ut til å være enda mer destruktiv – påen mengde ulike måter. Hvordan har bildet av apokalypsen forandret seg estetisk gjennom denne moderne krisetilstanden? Blir den stadig billedliggjort gjennom den religiøse dommedagens rammeverk eller har den transformert seg til et avvikende, mer realistisk scenario?

Påslutten av den første golfkrigen i 1991 ble utallige oljefelt i Kuwait satt fyr påunder de invaderende styrkenes retrett som en siste motstandsakt. Månedene etter kan vanskelig beskrives som noen annet enn en klassisk bibelsk apokalypse: jorden som spyr ut ild sammenstilt med den kullsvarte himmelen føltes ut som et portrett av helvete slik man kjente det – en nesten romantisert versjon av jordens undergang.

I denne installasjonen blir VHS-materiale av oljeflammene stilt opp mot audio-monologer fra islamske fjernsynsprogram fra samme periode. Pådenne tiden ble visualiseringer av Gud gjennom naturmirakler primært brukt som verktøy for å representere islam. Trær, fossefall, fjell, dyre- og insektsliv utgjorde det visuelle uttrykket for religiøs media, og narrativet kom ikke ifra Koranen, men fra vakker arabisk poesi gjenfortalt av en kyndig orator med en dyp stemme. Dette holistiske bildet av religion har i økende grad blitt byttet ut med sosiale og politiske tolkninger av hellige skrifter. Påbakgrunn av dette, representer bildene av en døende natur følgende naturens død innen religion. Religions mutasjon til nye ekstreme bilder skjer dermed parallelt med det skiftende portrettet av ”verdens ende”.

Monira Al Qadiri (f. 1983) er en kuwaitisk visuell kunstner født i Senegal og utdannet i Japan. Hun fullførte en Ph.D. i inter-media kunst fra Tokyo University of the Arts i 2010. Hun har vist soloutstillinger ved Sursock Museum, Beirut (2017); Gasworks, London (2017); Stroom Den Haag, Haag (2017); ACUD Macht Neu, Berlin (2017); ATHR Gallery, Jeddah (2017); the Sultan Gallery, Kuwait (2011 & 2014) og Tokyo Wonder Site, Japan (2009). Hennes deltakelse i kollektive internasjonale utstillinger inkluderer: 20th Contemporary Art Festival Sesc_Videobrasil, Sao Paulo (2017); «Glasstress 2017» Palazzo Franchetti San Marco, Venezia (2017); «Let’s Talk about the Weather: Art & Ecology in a Time of Crisis» Sursock Museum, Beirut (2016); «Invisible Threads: Technology & its Discontents» NYU Abu Dhabi (2016); «DUST» CCA Warsaw, Poland (2015); «Whose Subject Am I?» Kunstverein Düsseldorf, Tyskland (2015); «Accented» Maraya Arts Center, Sharjah, UAE (2015); «The Return of Ghosts» Hong-Gah Museum, Taiwan (2014); «Never Never Land» Edge of Arabia Projects, London (2014); «Exposure» Beirut Art Center, Libanon (2013); «X-Apartments» Home Works 6, Beirut, Libanon (2013); «50/20» Sultan Gallery Kuwait (2011); «Paradiso» Watermill Center, New York (2010); «Tokyo Wonder Wall» Museum of Contemporary Art Tokyo Japan (2008) og «In Transition Russia» Moscow Center of Contemporary Art (2008). Hennes videoer og kort lmer har blitt vist ved: Kunsthalle Schirn, Frankfurt (2017), Le Centre Pompidou, Paris (2016), Berlinale - Berlin International Film Festival (2014), «Where is My Territory?» Whitechapel Gallery, London (2014); «Parle Pour Toi» Marian Goodman Gallery, Paris (2014); Medrar Cairo Video Festival, Egypt (2014); «Aboveground Animation» New Museum, New York (2012); «Art Screen» Obrero, Sverige (2012); «Arab Shorts» Arsenale, Berlin (2012) og the Gulf Film Festival i Dubai (2008 & 2009) blant flere.

After Eight, 2014
Installasjon med 27 deler (16 er inkludert her)
Hånd- og maskinsydd broderi påtekstil utført av kunstner 
Takk til Sfeir-Semler Gallery, Hamburg og Beirut

«After Eight» består av ulike hånd- og maskinstrikkede setninger som kunstneren broderer påintime overflater. Setningene, som hjelper henne med åregistrere hennes notater og motstridende tanker og funn, er resultater fra pågående undersøkelser om kolonialismens påvirkning påspråk, spesielt i Libanon og i Syria. I Libanon er fransk fetisjert – i kontrast har arabisk vært obligatorisk i Syria helt siden unionen med Egypt og Assad-regimet.

Mounira Al Solh (f. 1978, Beirut, Libanon) bor og arbeider i Beirut og Amsterdam. Mounira studerte maleri ved the Lebanese University, Beirut fra 1998 til 2001 og Fine Arts ved Gerrit Rietveld Academy, Amsterdam fra 2003 til 2006. Hun var ogsåforskerresident ved Rijksakademie, Amsterdam i 2007 og 2008.

Al Solh startet NOA Magazine i 2008, et performativt tiltak redigert sammen med blant annet Fadi El Tofeili og Mona Abu Rayyan, og Jacques Aswad (NOA III).

Hun har vist soloutstillinger ved ALT, Istanbul (2016); KW Institute for Contemporary Art, Berlin (2014); Sfeir-Semler Gallery, Beirut (2014); Center for Contemporary Art, Glasgow (2013); Art in General, New York (2012) og Stedelijk Museum Bureau, Amsterdam (2011). Av utvalgte gruppeutstillinger nevnes dOCUMENTA 14, Athens & Kassel (2017); den 56. Veneziabiennalen, Italia (2015); New Museum, New York (2014); Homeworks, Beirut (2013); House of Art, München (2010); og den 11. internasjonale Istanbulbiennalen (2009).

The Reconstruction of the Arab Highway, 2007 
C-print, 180 cm x 220 cm
Takk til Sfeir-Semler Gallery, Hamburg og Beirut

Utbyggingen av den panarabiske motorveien hadde som mål åoppgradere Libanons vei-infrastruktur og åfasilitere for reiser mellom Beirut og Damascus – og indirekte mellom Libanon, Jordan og den arabiske golf. Motorveien, som var planlagt og implementert av statsminister Rafic Hararis (1944-2005) regjering i 1990-årene, var et uttrykk for forbedringen av relasjonen mellom Libanon og Syria. Senere utgjorde derimot mordet påstatsminister Hariri i 2005 og den syriske hærens etterfølgende retrett tydelige tegn påen massiv konflikt mellom de to landene.

Ett år senere, under julikrigen i 2006, bombet Israel den delen av motorveien som utgjorde broovergangen over Dahr el Baydar i øst-Beirut, mot den syriske grensen, som ledd i å hindre våpentransport til Hizbollah gjennom Syria. Dette bildet av den ødelagte broen var symbolsk for forverringen av de libanesisk-syriske relasjonene. Gjenoppbyggingen av broen i 2007 ble merkelig nok fulgt av den libanesiske statsministeren Saad Hariris besøk til Damaskus i 2009.

Rekonstruksjonen av motorveien startet med en orkestrert detonering av det som gjensto av broen for åkunne bygge den pånytt. Det er dette øyeblikket som er fanget i Zaataris «Reconstruction of the Arab Highway».

Akram Zaatari (f. 1966, Saida, Libanon) bor og arbeider i Beirut. Han har produsert mer enn 40 filmer og videoer, et dusin bøker, og utallige installasjoner av fotografisk materiale. Alle arbeid har etterstrebet åta for seg et omfang av sammenkoblede tematikker og praksiser relatert til utgravning, politisk motstand, tidligere militantes liv, arven etter en utmattet venstreside, intimiteter mellom menn, sirkulasjonen av bilder i krigstider, og leken med tidsformer iboende i ulike bokstaver som har gått tapt, blitt funnet, begravet, oppdaget eller forsinket i ånåderes destinasjoner. Zaatari har spilt en kritisk rolle i utviklingen av Beiruts samtidskunstscenes formelle, intellektuelle og institusjonelle infrastruktur. Han var én av en håndfull unge kunstnere som åpenbarte seg fra den forvirrende, men kortlevde eksperimenterende epoken i Libanons fjernsynshistorie, som ble radikalt reorganisert etter landets borgerkrig. Som med-grunnlegger av Arab Image Foundation, en grensesprengende, kunstnerdrevet organisasjon dedikert til forskning og studier av fotografi i regionen, har han bidratt med uvurderlige og kompromissløse bidrag til den bredere diskusjonen rundt fotografiet og dets forfall, bevaring og arkivpraksis.

Zaatari representerte Libanon påVeneziabiennalen i 2013. Han har vist sine filmer, videoer, fotografier og andre dokumenter påinstitusjoner som Centre Pompidou i Paris, MoMA i New York, Tate Modern i London, Moderna Museet i Stockholm, MACBA i Barcelona og Kunsthaus Zurich. Han har deltatt påDocumenta13 (2012) og biennalene i Gwangju, Liverpool, Istanbul, Sao Paulo og Sydney. Hans filmer har blitt vist ved Berlinale, FID Marseille, samt ved filmfestivalene i Rotterdam, Toronto og Oberhausen.

Waiting for the Barbarians, 2013 
HD video, farge og lyd, engelsk 
Animert fotografi, 4:30 min. loop

What are we waiting for, assembled in the forum? 

The barbarians are due here today.

Why isn't anything happening in the senate?
Why do the senators sit there without legislating?

Because the barbarians are coming today.
What laws can the senators make now?
Once the barbarians are here, they'll do the legislating.

Why did our emperor get up so early,
and why is he sitting at the city's main gate 
on his throne, in state, wearing the crown?

Because the barbarians are coming today
and the emperor is waiting to receive their leader. 
He has even prepared a scroll to give him, 
replete with titles, with imposing names.

Why have our two consuls and praetors come out today wearing their embroidered, their scarlet togas?
Why have they put on bracelets with so many amethysts, 
and rings sparkling with magni cent emeralds?
Why are they carrying elegant canes 
beautifully worked in silver and gold?

Because the barbarians are coming today 
and things like that dazzle the barbarians.

Why don't our distinguished orators come forward as usual 
to make their speeches, say what they have to say?

Because the barbarians are coming today
and they're bored by rhetoric and public speaking.

Why this sudden restlessness, this confusion?
(How serious people's faces have become.)
Why are the streets and squares emptying so rapidly, everyone going home so lost in thought?

Because night has fallen and the barbarians have not come. And some who have just returned from the border say 
there are no barbarians any longer.

And now, what's going to happen to us without barbarians? They were, those people, a kind of solution.

Waiting for the Barbarians, av Constantine Peter Cavafy, 1904 Oversatt fra gresk av Edmund Keeley

Constantine P. Cavafy (1863-1933) var en poet, journalist og embetskvinne fra Alexandria.

Joana Hadjithomas og Khalil Joreige samarbeider som filmmakere og kunstnere og produserer cinematiske og visuelle verk som flettes sammen. I de siste 15 årene har de fokusert påbildene, representasjonene og historiene aktuelle i deres hjemland, Libanon, og stilt spørsmål ved fabrikasjonen av innbilninger i regionen og videre.

Sammen har de regissert dokumentarer som «Khiam 2000-2007» (2008) og «El Film el Mafkoud» (The Lost Film) (2003) og spillefilmer som «Al Bayt el Zaher» (1999) og «A Perfect Day» (2005).

Deres seneste spillefilm, «Je Veux Voir (I Want to See)» med Catherine Denevue og Rabih Mroue, hadde sin premiere ved festivalen i Cannes i 2008. Det franske kritikerutvalget utvalgte den som Best Film Singulier 2008.

Hadjitomas og Khalils verk har blitt vist ved museer, biennaler og kunstsenter verden over, i solo- og gruppeutstillinger, og er del av viktige offentlige og private samlinger – som de tilhørende Musee d'art Moderne de la Ville de Paris, FNAC France, Guggenheim, New York; Centre Georges Pompidou, Paris; V&A London, og Sharjah Art Foundation, UAE. De er mottakere av Abraaj Capital Art Prize 2012 for «A Letter Can Always Reach Its Destination».

I 2012 presenterte de sin feature dokumentar «The Lebanese Rocket Society, the strange tale of the Lebanese space race» og en serie kunstneriske installasjoner rundt 1960-tallets (verdens)rom-prosjekt.

Joana Hadjithomas & Khalil Joreige vil ha et filmprogram ved Cinemateket i Oslo den 6-8 april. En kunstnersamtale vil finne sted påCinemateket den 8. april.