Rules, Theory & Passion

Noa Eshkol: Rules, Theory & Passion er den første store retrospektive utstillingen i Norden med verk av Noa Eshkol (1924-2007). Utstillingen dekker hele Noa Eshkols liv og samlede produksjon; hennes vidtspennende forskning, teoriutvikling, studier av språkforståelse, tekstilkunst og bevegelsesnotasjon. Utstillingen inkluderer også verk av samtidskunstnere inspirert av Eshkols praksis; Yael Bartana, Omer Krieger og Sharon Lockhart.

Noa Eshkol begynte sin profesjonelle løpebane på 1950-tallet som danser, koreograf og teoretiker. I 1954 grunnla hun The Chamber Dance Quartet i Holon utenfor Tel Aviv, Israel. I sin søken etter å nøyaktig fange og analysere kroppens bevegelse, skapte hun sammen med sin elev, den blivende arkitekten Avraham Wachman notasjonssystemet «Eshkol-Wachman Movement Notation (EWMN)». Det banebrytende systemet, som kan sammenlignes med musikknotasjon brukes til både dokumentasjon og kommunikasjon, men snarere enn å fange musikalsk tone og rytme, representerer det fysisk bevegelse. Systemet kan, utover dans, brukes som et vanlig notasjonsverktøy innen zoologi, psykologi, nevrologi og medisin. 

Utstillingen presenterer et omfattende arkivmateriale fra The Noa Eshkol Archive. Blant annet får vi se originale illustrasjoner for EWMN, dokumentarfilmer og fotografier av kammerdansegruppen og hennes egne notatbøker. Alt i alt får vi innblikk i den tverrfaglige praksisen til en kunstner som er så egenartet og forut for sin tid at den først nå virker klar til å møte publikum i sin fulle bredde.

Noa Eshkols kammerdansegruppe utviklet en samarbeidsprosess ved både å leve og jobbe sammen. På begynnelsen av 1970-tallet begynte Eshkol å lage tekstilverk som hun kalte veggtepper satt sammen av avskjær og biter fra kasserte plagg. Noa Eshkol satte som regel at ingen tøystykker skulle klippes eller modifiseres; i stedet komponerte hun bilder basert på gitte former. Tekstilverkene som dansestykkene hennes, var resultatet av samarbeid - kammerdansegruppen broderte sammen stoffbitene arrangert av Noa Eshkol.

De siste årene har Noa Eshkol blitt hyllet for sine fargerike veggtepper. Noa Eshkol: Rules, Theory & Passion samler et stort antall sjelden viste verk fra 1970- til 1990-tallet, inspirert av folkeeventyr, litteratur, andre kunstneres arbeid, geometri, stilleben og landskap.

I Noa Eshkols dansepraksis var reglene og teorien integrerte, men denne tilsynelatende strikte disiplinen ga en ramme for uttrykk for lidenskap, lyst og ren kreativitet, som fremgår av omfanget av utstilt materiale.

De siste årene har Noa Eshkols forskning og kunst fått økt oppmerksomhet. I 2008 møtte den amerikanske kunstneren Sharon Lockhart The Noa Eshkol Archive under et kunstneropphold i Israel. Møtet førte til utstillingen Sharon Lockhart | Noa Eshkol vist på Israel Museum i Jerusalem og CCA, Tel Aviv, i Los Angeles County Museum of Art (LACMA), Jewish Museum i New York og Thyssen-Bornemisza Art Contemporary - Augarten i Wien mellom 2012-2013.

Noa Eshkol: Rules, Theory & Passion er produsert av Oslo Kunstforening, Norrköpings konstmuseum og Judisk kultur i Sverige, med ekstra støtte fra Artis. Utstillingen er kuratert av Marianne Hultman og Helena Scragg. Programkurator er Lizzie Oved Scheja. Utstillingen vises på Norrköping kunstmuseum 26. mars - 2. oktober 2022. The Noa Eshkol Foundation for Movement Notation, Holon og Galerie neugerriemschneider Berlin er samarbeidspartnere og långivere. I tillegg samarbeider Oslo Kunstforening med Ultimafestivalen 2021, og Norrköpings konstmuseum samarbeider med Dans i Öst, Region Östergötland om et danseprogram sommeren 2022.

Etter å ha fått pianoundervisning som ung startet Noa Eshkol i 1943 på Tilha Rössler danseskole i Tel Aviv. Der kom hun som nittenåring for første gang i kontakt med Labanotation, et system for bevegelsesnotasjon opprettet av danseren, koreografen og teoretikeren Rudolf Laban. Inspirert av dette dro Eshkol til Manchester for å studere under Laban ved Art of Movement Studio. Mens hun var i Storbritannia studerte hun også ved Sigurd Leeder School of Modern Dance i London. I 1951 kom Eshkol tilbake til Israel og tre år senere grunnla hun sin egen kammerdansegruppe.

Musikk var grunnlaget for arbeidet til Eskol; hun refererte til seg selv som komponist, og mange av stykkene hennes har titler som Suite eller Etude. Hennes koreografier minner om musikk der hver kroppsdel til hver enkelt danser kan sammenlignes med et instrument i et orkester. Akkurat som orkestermusikk skrives med noter, ønsket Eshkol å etablere et universelt notasjonssystem for bevegelse, slik at bevegelsen kunne gjentas eksakt. Eshkol-Wachman Movement Notation (EWMN) opprettet i samarbeid med arkitekten Avraham Wachman, ble utgitt i London i 1958.

I 1968 grunnla Eshkol Movement Notation Society i Israel. Fire år senere grunnla hun og ledet Research Center of Movement Notation ved fakultetet for visuell og utøvende kunst ved Tel Aviv University. I 1984 organiserte hun den første internasjonale kongressen for bevegelsesnotasjon.

I Norden har et begrenset utvalg av hennes arbeider blitt vist på Designmuseum Danmark i 1981 og i en gruppeutstilling på CF Hill i Stockholm i 2019. Sharon Lockhart deltok i gruppeutstillingen Body Language i Bonniers konsthall i Stockholm i 2013. Der viste hun sitt eget arbeid basert på Noa Eshkols kunst. Internasjonalt har Noa Eshkols verk vakt oppmerksomhet i både separat- og gruppeutstillinger på Sydney Biennale 2016, Badsischer Kunstverein i Karlsruhe i 2016 og Van Abbemuseum i Eindhoven i 2019.

The Undertaker

Filmen The Undertaker beskriver en gåtefull leder og hennes væpnede følgere under en koreografert prosesjon og begravelse av våpen. Philadelphia, fødestedet til det amerikanske demokratiet, spiller en fremtredende rolle når denne gruppen dansere, krigsveteraner og aktivister fra en rekke lokalsamfunn beveger seg over byens ladete historiske landskap. Deres prosesjon og langsomme, bevisste bevegelser er forankret i bevegelsene til den israelske dansekomponisten Noa Eshkol (1924–2007), spesielt hennes seremonielle forestilling fra 1953 til minne om Holocaust. Istedenfor et minnesmerke for de døde, er Bartanas symbolske begravelse et monument for de levende, en invitasjon til å betrakte kroppene våre som både bærere av traumer, så vel som av håp og motstand. 

Yael Bartana (født Israel, 1970) iakttar, dokumenterer, bryter ned og gjenoppfinner offentlige ritualer, seremonier og sosiale praksiser ment for å bygge kollektiv gruppeidentitet. Hennes kunst fremtvinger et aktivistisk blikk – den ber tilskueren om å handle politisk gjennom å reflektere over eget ansvar i samfunnet.

I sine filmer, installasjoner, fotografier, iscenesatte forestillinger og offentlige monumenter undersøker Yael Bartana tema som nasjonal identitet, traumer og fordrivelse. Ofte gjennom seremonier, minnesmerker, offentlige ritualer og kollektive sammenkomster. Hennes verk har blitt utstilt over hele verden, og er representert i samlingene til mange museer, inkludert Museum of Modern Art, New York; Tate Modern, London; og Centre Pompidou, Paris. For tiden bor og arbeider hun i Berlin og Amsterdam. 

Utvalg av soloutstillinger: Fondazione Modena Arti Visive (2019/2020); Philadelphia Museum of Art (2018); Stedelijk Museum, Amsterdam (2015); Secession, Wien (2012); Tel Aviv Museum of Art (2012); Moderna Museet, Malmö (2010); MoMA PS1, NY (2008). Utvalg av gruppeutstillinger: São Paulo Biennale (2014, 2010, 2006); Berlin-biennalen (2012); documenta 12 (2007); Istanbul Biennial (2005), Manifesta 4 (2002). Hun vant Artes Mundi 4-prisen (2010) og trilogien And Europe Will Be Stunned ble rangert som det 9. viktigste kunstverket i det 21. århundre av avisen Guardian (2019).

Yael Bartana, The Undertaker, 2019. Courtesy of Petzel Gallery, New York; AnnetGelink Gallery, Amsterdam and Sommer Contemporary Art, Tel Aviv.

Amphi

Videoen Amphi dokumenterer en forestilling for et åpent teater, basert på et verk av Noa Eshkol (1924-2007). I 1953 fikk Eshkol i oppdrag av Kulturdepartementet til den forente Kibbutz-bevegelsen å komponere en dans til en minneseremoni som markerte 10-årsminnet for Ghettoopprøret i Warszawa. Seremonien ble holdt utendørs nær den ottomanske akvedukten i Kibbutz Lohamei Hageta'ot [Ghetto-krigere]. Verket ble fremført av Eshkols ensemble av dansere til musikk av komponisten Herbert Brün under Eshkols instruksjon.

Amphi (1953/2020) gjenskaper undersøkende Eshkols verk, nær stedet der det opprinnelig ble oppført. Eshkols opptreden ble bare fremført en gang, og dokumentasjon av både fremføringen og musikken er tapt. På grunnlag av de eneste gjenværende 4 minuttene med stumfilm ble et 40 minutter langt verk komponert. Rekonstruksjonen av Eshkols koreografi fra 1953 ble gjort av Ruth Sela og Mor Bashan, fra Noa Eshkol Foundation for Movement Notation. All bevegelse samlet fra den historiske filmen ble transkribert av Ruth Sela ved hjelp av Eshkol-Wachman Movement Notation (EWMN). Arbeidet ble fremført og spilt inn i 2020 på amfiteateret til Ghetto Fighters' House Museum av arkitekten Shmuel Bickels.

Omer Krieger er en kunstner som komponerer performative handlinger, politiske situasjoner, samlingsformer og borgerlige koreografier i offentlige rom. Krieger studerer den offentlige opplevelsen, den gjengse oppførselen og ytelsen til staten, og er interessert i forholdet mellom kunst, statsborgerskap, politikk og handling. Som medstifter og leder (2006-11) av det performative forskningsorganet Public Movement, var Krieger kunstnerisk leder for Under the Mountain: New Public Art Festival, i Jerusalem (2011-15). Krieger arrangerer aksjoner i Israel og internasjonalt, i samarbeid med institusjoner innen kunst, teater, dans, utdanning og regjering. I 2017 oversatte han Stephen Wrights Toward a Lexicon of Usership til hebraisk, og siden 2018 er han den grunnleggende kunstneriske lederen for 1:1 - Center for Art and Politics i Tel-Aviv.

Models of Orbits in the System of Reference, Eshkol-Wachman Movement Notation System

Tema for dette mangfoldige prosjektet av Sharon Lockhart er arbeidet til den israelske koreografen Noa Eshkol. Eshkol jobbet i samarbeid med Abraham Wachman i 1958 for å utvikle systemet Eshkol-Wachman Movement Notation, et skriftspråk som beskriver bevegelse av mennesker og dyr. 

Systemet fastslår at den tredimensjonale bevegelsen til et hvilket som helst lem, rundt sitt ledd er en sfære, og at denne sirkulære bevegelsen kan beskrives som enten roterende, konisk eller plan. For å illustrere dette konseptet bygde Eshkol og Wachman sfæriske modeller av tråd og nett som representerer forskjellige bevegelsesmønstre. 

I Lockharts serie med bilder som viser disse modellene, beskriver hver sfære en serie av bevegelser, med sentrum som representerer leddet rundt hvilket lemmen beveger seg, og utsiden representerer ekstremiteten til lemmen (en finger, en tå eller toppen av et hode). For å fange den intrikate, perspektivbaserte naturen til disse sfærene, fotograferte Lockhart hver modell som roterende rundt sin egen lengdeakse. 

Sharon Lockhart (f. 1964 i Norwood, USA) er en amerikansk kunstner som bor og jobber i Los Angeles. Lockhart er utdannet ved Art Center College of Design i Pasadena, CA og San Francisco Art Institute, og underviser på CalArts i Sør-California. I samarbeid med forskjellige lokalsamfunn lager hun filmer, fotografier og installasjoner som både er visuelt overbevisende og sosialt engasjerte. Lockharts praksis involverer samarbeid som utspiller seg over lengre perioder. Hennes praksis involverer ofte arkitektoniske elementer, omfattende perioder med forskning og langvarige forhold til tema og samarbeidspartnerne. 

Utvalgte separatutstillinger av Sharon Lockharts verk inkluderer Fondazione Fotografia Modena (2018); den polske paviljongen på den 57. Venezia-biennalen (2017); Kunstmuseum Luzern (2015); Bonniers Konsthall, Stockholm, (2014); Ujazdowski Castle Center for Contemporary Art, Warszawa (2013); EACC Espai d’Art Contemporani de Castelló, Castellón de la Plana, Spania (2012); LACMA, Los Angeles County Museum of Art, Los Angeles (2012); Kunstverein Hamburg, Tyskland (2008); Museum of Contemporary Art, Chicago (2001); og MAK - Österreichisches Museum für angewandte Kunst, Wien (2000). Arbeidene hennes har blitt presentert i biennaler, inkludert Shanghai Biennale (2014); Liverpool-biennalen (2014), og Whitney-biennalen (1997, 2000, 2004).

© Sharon Lockhart, 2011. Courtesy of the artist, neugerriemschneider, Berlin, and Gladstone Gallery, New York and Brussels.