FOLK SOM ELSKER KUNST

Oslo Kunstforening har gleden av å presentere FOLK SOM ELSKER KUNST – en utstilling av Anna Daniell med bidrag fra Folkearkivet av Ole Petter Ribe.

Anna Daniell (f. 1978) har de siste ti årene markert seg som en betydelig stemme på den norske kunstscenen. Daniells skulpturer kombinerer referanser til kunsthistorie og populærkultur i et rikt og sammensatt formspråk i varierte materialer. Skulpturene inngår ofte i større historier og allegorier, og blir iscenesatt gjennom interaksjon og performance. Enten de blir lest for, intervjuet eller danset til, er Daniell opptatt av de har et «eget liv» med sine egne historier og forhistorier. Et eksempel på dette er verket 15 sider av Oslo (2021), en installasjon som Daniell laget til foajeen i Oslo Rådhus. Hver av de 15 skulpturene representerer en av Oslos bydeler, og gjennom en seremoni ble hver av skulpturene hvisket en hemmelighet fra en av de respektive bydelenes innbyggere.

Daniells prosjekter er ofte lekne og humoristiske på overflaten, men har et underliggende alvor. Denne ambivalensen preger også utstillingen FOLK SOM ELSKER KUNST. Utstillingen tematiserer kunstforeningenes rolle og posisjon i dagens kunstlandskap. Oslo Kunstforening, Norges eldste kunstinstitusjon, fungerer her som metafor for alle landets kunstforeninger, der den ligger som en gammel konstant mellom de nye museumsbyggene MUNCH og Nasjonalmuseet. Denne posisjonen bruker Daniell som utgangspunkt for en samtidsdiagnose over kunstfeltets utvikling, noe hun utdyper i en egen tekst som følger utstillingen. Her skriver hun at foreningene historisk har vært et samlingspunkt for folk som elsker kunst – men hva forener dem i dag, og hvilken rolle spiller de i det nye kunstfeltet med de store museene, de overveldende publikumstilbudene og den store økonomiske skjevheten?

FOLK SOM ELSKER KUNST iscenesetter disse spørsmålene. Verkene i utstillingen representerer kunstinstitusjoner, publikum og objekter. Skulpturen Frøken Munch(2024), laget i lettbetong, og den digitale fotocollagen Herr Nasjonal (2024) er til stede i sentrale roller. Hyllest (2024) består av 144 skulpturer i pigmentert voks som representerer alle landets kunstforeninger, forbundet av metervis med veke og symbolsk formet i et sårbart materiale. Elg i solnedgang (2024) er et tapet som danner et storslått bakteppe i fortellingen. I fornyet utgave er den folkelige elgen byttet ut med en drage i fantasy-estetikk.

I verket Welcome (2024), som tar publikum imot i det første rommet, benytter Daniell en av kunsthistoriens grunnteknikker, fresko, som normalt tar form
av stedbundne arbeider hvor verket er preget inn i veggen. I Daniells versjon er derimot freskoen blitt mobil i form av en frittstående fresko-vegg. Flere av arbeidene er gjenbruk av eldre verk som er satt sammen i nye konstellasjoner, en annen karakteristisk metode i Daniells kunstnerskap, som knytter hennes fortellinger og allegorier sammen. Utstillingen blir akkompagnert av bestillingsverket Harpen (2024), en digital komposisjon av Jan Erik Mikalsen. Harpen kan, i likhet med fresko-teknikkens lange historie, betraktes som et ut-instrument, med røtter tilbake til oldtiden. Komposisjonen spilles av i intervaller, innledningsvis med forførende toner som gradvis endrer karakter.

I et eget rom har Daniell invitert sin tidligere assistent, kunstner Ole Petter Ribe til å presentere Folkearkivet. Det er et prosjekt som samler og kontekstualiserer kontemporær folkekunst, og fokuserer på praksiser som eksisterer utenfor det profesjonelle og institusjonelle feltet. Folkearkivet viser bidrag fra rundt 20 ulike aktører med objekter, bilder og dokumentasjon av såkalte folkelige uttrykk og aktiviteter fra Oslo og omegn.

I forbindelse med utstillingen vil vi også avduke et nytt flagg laget av Daniell, etter at Elisabeth Haarr sitt flagg, Flagg for kunst (2023) har svaiet fra fasaden ut mot Rådhusgata i ett år. Flaggprosjektet er et årlig prosjekt hvor en kunstner inviteres til å utvikle et verk spesielt for uterommet. Slik ønsker Oslo Kunstforening å etablere en arena for kunst som ikke er begrenset til utstillingsrommene.