DRAWING and SCULPTURE

Camille Norments arbeid beveger seg i grenselandet mellom billedkunst, lyd og musikk. Hun tar ofte for seg ulike sosiale fenomen slik som tilfeller av sonisk og sosial dissonans, og lydens krefter over kropp, sinn og samfunn.

Dissonans blir typisk regnet som det motsatte av konsonans, det motsatte av harmoni. En annen måte å betrakte dissonans og konsonans på er i det binære mellom enighet og uenighet. Spenningen som fremtrer ved dissonans har blitt brukt av forfattere, komponister og kunstnere for å uttrykke utfordringer, ubehag eller følelser som er mer komplekse og uklare. Dissonans kan beskrives som et uløst rom, en tilstand av ustabilitet, konstant skiftende, og åpen for nye muligheter. I kontrast representerer enighet/harmoni en tilstand av stabilitet, hvile og avslutning. 

I Norge er Camille Norment hovedsaklig kjent for sine lydinstallasjoner og for performance på glassharmonika. Glass, og vibrasjonens kraft – om enn i form av en fysisk, sonisk, sosial eller historisk kraft – var også viktige elementer i hennes storskala-installasjon i den nordiske paviljongen under Veneziabiennalen i 2015. I utstillingen i Oslo Kunstforening utgjør metall og blekk på papir og glass kunstnerens hovedmedia.

Den moderne glassharmonikaen ble oppfunnet av Benjamin Franklin i 1762. Den tyske fysikeren Franz Mesmer brukte glassharmonikaen til å ’helbrede’ mennesker, typisk hysteriske kvinner, men det var noen som mente at lyden førte til galskap eller seksuell opphisselse, nettopp hos kvinner. På denne tiden ble nervesystemet ansett å fungere likt lydbølger.

Mesmer utviklet en teori om en naturlig energisk overføring som han mente fant sted mellom levende og ikke-levende objekter. Han kalte dette fenomenet animalsk magnetisme, noen ganger referert til som mesmerisme. Hans teori ledet senere til utviklingen av hypnose. Harmonikaens popularitet var kortlevd - instrumentet ble til og med bannlyst i noen europeiske byer. Ettersom man trodde lyden var kraftfull nok til å helbrede, var det følgelig noen som trodde at den også hadde kraft nok til å lede til galskap, avvik eller til og med død.

Camille Norments utstilling ved Oslo Kunstforening inkluderer eldre så vel som nye verk, alle fra tidsrommet mellom 1994 og 2017. Det nyeste arbeidet er en serie tegninger laget av jernfliser og magnetisme. Tegningene viser enkle strukturer og kan minne om noteark, lydbølger eller signalstøy. I noen av dem har jernflisene oksidert, hvilket har påført tegningene en brunaktig jordlig tone, eller en av tørket blod.

Noen kan manifestere seg i fasong av et arr, hvilket gir dem en kroppslig referanse. Arrdannelse er den naturlige delen av helbredelsesprosessen. Innenfor Norments rammer blir disse arrene stående som tegn på dissonans – en transformasjon fra lyd, vold og et sår til et arr. På denne måten refererer dissonans til helbredelse.

Norment vil også presentere en ny serie skulpturer av glass som representerer brystkassen og bekkenet fra et menneskelig skjelett. Skjelettet tilhører en liten person, hverken et barn eller en voksen, av ukjent kjønn. Ribbeina ligner en hånd med utspredde fingre, eller forvrengte linjer i et musikalsk partitur.

Glassobjektene avslører en tvetydighet – fascinasjon så vel som ubehag, skjørhet så vel som voldsomhet. Deres smeltende uttrykk gjør dem fremmed i deres kontinuerlige transformasjon.

Om enn i en tegning, en skulptur, en installasjon eller i lyd; fokuset i Norments arbeid ligger i dissonans som et rom for transformasjon, som kan taes i bruk på et personlig, kulturelt eller politisk nivå.

Dette vil utgjøre Camille Norments første separatutstilling i Norge.

Utstillingen har mottatt støtte fra Kulturrådet og NBK.

Oslo Kunstforening er støttet av Oslo kommune og Kulturrådet.

En samtale i utstillingen vil finne sted tirsdag 20. juni kl. 18 mellom Camille Norment og kunsthistoriker Ina Blom.