Til minnet

I serien Tilbakeblikk ser vi på vår egen historikk gjennom tidligere utstillinger og kunstnere som har stilt ut hos oss. I fjor var det Elisabeth Haarr, som hadde sin debut på Oslo Kunstforening i 1973, og som vi inviterte tilbake, denne gangen sammen med Marianne Hurum. Resultatet ble kritiker- og publikumssuksessen Haarr & Hurum.

I år ser vi på arbeider av Aase Gulbrandsen (1927-2020), som hadde sitt kunstneriske gjennombrudd hos Oslo Kunstforening i 1974, hvor hun hovedsakelig viste arbeider i kull. Nå, femti år etter, løftes hun frem med en utstilling og et seminar hvor ulike sider av kunstnerskapet belyses. Til minnet er kuratert av Marit Paasche, Kristine Jærn Pilgaard og Andrea Moen, i dialog med Oslo Kunstforening.

Kuratorene har gjennomgått et enormt arkivmateriale som Gulbrandsen etterlot seg, og hvor hun utenpå enkelte innpakkede verk skrev «til minnet». Utstillingen kretser rundt Gulbrandsens store kullarbeider, og presenterer også pasteller og dokumentasjonsmateriale som aldri tidligere er blitt vist.

Aase Gulbrandsen 
Til minnet

At et eiendommelig kunstnerskap var i emning, ble tydelig da Aase Gulbrandsen åpnet sin separatutstilling med kullarbeider i Oslo Kunstforening i 1974. Den ble møtt av gode kritikker. I år er det ganske nøyaktig 50 år siden, og kullarbeidene betraktes her på nytt og fra en annen vinkel.

Aase Gulbrandsen hadde sin første separatutstilling i Kunstnerforbundet i 1970, og til tross for at hennes eneste utdannelse var undervisning i akttegning på Bjarte Engebrets malerskole, ble hun raskt sett og anerkjent. Gulbrandsens arbeidsform var prosessuell og intuitiv. Hun jobbet ofte med verk over lang tid, og utviste en sterk vilje til å utforske og undersøke et materiale over flere år av gangen. I arkivet trer det blant annet frem gjennom utallige post-it-lapper, små notater og beskjeder som Gulbrandsen rettet til seg selv og sin egen hukommelse. På flere av de innpakkede verkene i arkivet hadde hun skrevet: «til minnet» eller «gjemme for minnet».

Aase Gulbrandsen arbeidet frem til døden satte et sluttpunkt, da hun var 92 år gammel. Hva gjør en så med alt som er etterlatt? Hvordan sortere, dele inn, og hva er verdt å ta vare på? Fra et kurators eller kunsthistorikers ståsted er det vanlig å organisere et kunstnerskap i perioder eller faser, og i ulike medier. Det er også gjort her, om enn noe motvillig, for det yter ikke nødvendigvis kunstnerskapet som helhet rettferdighet. Men når arkivet er så omfattende som det er i Aase Gulbrandsens tilfelle, må det foretas valg. Arkivet rommer en uhyrlig mengde arbeidstimer, tusenvis av verk og mye referansemateriale. «Blod, kull og tårer», som hun selv uttrykte det, er noe av det du finner der, men også en solid dose fandenivoldskhet.

Ordet corpus (kropp) eller det engelske uttrykket a body of work blir gjerne brukt i forbindelse med kunstnerskap. Sammenligningen er lett å forstå, i den forstand at de fleste verk henger sammen med hverandre, de bygger på hverandre, de danner et legeme. Men måten slike kunstnerskapskropper «snakker» eller «beveger seg på» er ikke alltid enkel å fortolke eller forstå for andre enn opphavspersonen. For oss som står utenfor, krever det tid. Så er det til gjengjeld utrolig vakkert når en oppdager glimt av forflytninger gjennom nye måter å behandle strek, flate, farger eller materiale på.

Med utgangspunkt i den enkle beskjeden «til minnet» har vi sett nærmere på flere serier med kullarbeider og pasteller, og små malerier fra 1960- og 1970-tallet. Vi har undersøkt Aase Gulbrandsen som tegner, og hvordan lys og kullmørke ble jobbet frem i små og store formater, med en sterk intensitet og et stort trykk. Hvordan kunstneren lar rom oppstå og falle sammen, og hvordan hun på magisk vis forenkler og abstraherer med små og intuitive grep, noe som lar verkene uttrykke noe organisk, løssluppent og formsterkt på én og samme tid.

Utstillingstittelen Til minnet refererer både til hvordan Aase Gulbrandsen holdt i gang samtalen med sitt eget minne gjennom kunstnerskapet, og til det kunstnerskapet hun etterlot seg til berikelse for en større, kollektiv hukommelse.

– Marit Paasche, Kristine Jærn Pilgaard og Andrea Moen