Sparebankstiftelsen DNB stipendutstilling 2024

Oslo Kunstforening har gleden av å presentere Sparebankstiftelsen DNB stipendutstilling 2024, med nye verk av Eline Benjaminsen, Margrethe Kolstad Brekke og Nikhil Vettukattil.

Den årlige stipendutstillingen har blitt arrangert av Oslo Kunstforening siden 2008 med støtte fra Sparebankstiftelsen DNB. Flere av dagens mest anerkjente kunstnere er tidligere deltakere i utstillingen, som hvert år møtes med stor interesse fra et bredt publikum. Mottaker av stipendet vil bli annonsert i løpet av utstillingsperioden. Nytt av i år er at det i tillegg til stipendet på 200 000 kroner også følger et tilbud om atelieropphold på Edvard Munchs atelier på Ekely for stipendmottakeren. Fagjuryen består av Ana María Bresciani, kurator i KORO, Pedro Gómez-Egaña, billedkunstner og professor ved Kunsthøgskolen i Oslo, Sandra Mujinga, billedkunstner og musiker, Axel Wieder, direktør Berlin Biennale og Elisabeth Byre, kunstnerisk leder Oslo Kunstforening.

Tidligere stipendmottakere er Linda Lamignan (2023), Kim Hankyul (2022), Anne Haugsgjerd (2021), Berivan Erdogan, Hanni Kamaly og Kjetil Skøien (2020), Germain Ngoma (2019), Eirik Sæther (2018), Emilija Škarnulytė (2017), Tor Børresen (2016), Andrea Bakketun og Christian Tony Norum (2015), Ingrid Lønningdal (2014), Sandra Mujinga (2013), Marie Buskov (2012), Kaia Hugin (2011), Ann Cathrin November Høibo (2010), Ignas Krunglevičius (2009) og Ellisif Hals og Susanne Skeide (2008).

Nikhil Vettukattil (f. 1990) arbeider med et bredt spekter av uttrykk og bruker ofte klipping, redigering og sammensetninger av eksisterende materiale for å lage nye verk. I utstillingen presenterer Vettukattil verket Defund the Police, og et sentralt aspekt i installasjonen er forholdet til tid. Hvordan forstår vi den, hvordan former den vår oppfatning av historien og hva er det som fremheves som representativt?

Vi presenteres for en installasjon og et miljø som fremtrer som noe velkjent og fremmed på en og samme gang. I et rom som kan minne om en upersonlig stue, står tre skinnsofaer i ulike farger, vendt mot hver sin TV. Rundt om er det vegghengte og stående høyttalere, et maleri hvor motivet delvis er malt over, samt en bokhylle med en lang rekke innbundne, svarte bøker. På gulvet ligger det knust glass, og et rødt strobelys aktiveres i ett sekund hvert tiende minutt.

På de tre skjermene presenteres verket Decade 2014-2023, som viser store mengder innsamlet videomateriale fra de siste ti årene, presentert i kronologisk rekkefølge. Arkivopptakene fra demonstrasjoner og politiske bevegelser er blandet med klipp fra populærkultur, fiksjonsfilm, TV og bilder av kunst. Lydsporet er en blanding av nyheter, redigerte pop-låter, forelesninger og politiske taler. Lyden veksler mellom harmoni og dissonans, og skaper et lagdelt lydbilde som brytes opp med korte pauser av stillhet. Verket søker å skape forbindelser mellom objekter og hendelser som ofte betraktes isolert, i stedet for som del av et nettverk av globale prosesser som påvirker hverandre og som preger samtiden: Miljøbevegelser, frigjøringskamper, urfolksrettigheter, dekolonialisering, feministiske og LHBTQI-bevegelser.  Vettukattil refererer til skribenten Vincent Bevins som sier at noe av det som karakteriserer tiden vi lever i er globale opprør og protester. Tall fra tankesmien Carnegie Endowment for International Peace forteller at siden 2017 har 147 land opplevd store protester, noe som har vært jevnt stigende fra 2008 til 2020. De siste periodene med tilsvarende globale uroligheter var årene 1917 og 1968.

Century består av 100 bøker fra 1922-2021, én roman for hvert år. Alle bøkene har fått det samme anonymiserende, svarte omslaget, med et årstall på bokryggen. Publikum inviteres til å bla i bokhyllen og gjerne finne seg en bok å lese. Verket utfordrer etablerte sannheter om hvilke bøker som anses som viktige, hvor marginaliserte grupper og det globale sør ofte utelates i en vestlig kanon.

Defund the Police [definansier politiet] viser til et begrep og et slagord som har fått økt oppmerksomhet og tilslutning verden over. Konkret er det et krav om at ressursene som brukes på politi og fengsling må omfordeles og brukes på bærekraftige måter som til utdannelse og støtteordninger. Hva om midler brukt til å straffe i stedet ble brukt til å utdanne og adressere årsakene til kriminalitet? I utvidet forstand refererer det i et globalt perspektiv til systemene som håndhever lov og orden. Det henviser til kontrollen av grenser og overvåkning, til kriminalisering av demonstranter, migranter og hjemløse, og til privatisering av eiendom – i en verden med økende skjevfordelinger av goder.

Margrethe Kolstad Brekke (f. 1979) er tekstilkunstner og bosatt på Rjukan i Telemark. Hun arbeider i spenningsfeltet mellom estetikk og aktivisme, blant annet som del av kunstnerkollektivet Rjukan Solarpunk Academy. I sin tverrfaglige og prosessbaserte praksis undersøker Brekke kunstens muligheter for å skape engasjement rundt klimaspørsmål: Hvordan kan kunsten bidra til å fremme bærekraftige omstillingsprosesser? Hvilke mulige veivalg står vi overfor for å nå FNs klimamål, og hvor ligger paradoksene knyttet til dette?

Installasjonen Solar Maximum Diorama er et monumentalt tekstilarbeid som utgjør første del i en serie som Brekke skal videreutvikle gjennom hele 2025. Verket består av fem hovedmotiver som spenner over 45 kvadratmeter. Disse er tett montert og fremtrer vekselsvis som lett draperte tekstiler og fargesterke tapeter i form av collager, lagvis klippet, sydd og limt. Bannerne er detaljrike og bemalt eller brodert med repeterende figurer som fremstiller dyr, vegetasjon og geometriske former. Tekstilene er en del av Brekkes eget arkiv som hun har samlet opp gjennom årene, noen har hun laget selv, andre er kjøpt i bruktbutikker eller arvet fra slektninger. Tekstilarbeidene ser hun i forlengelse av tekstilkunstens feministiske og aktivistiske historie, men også av folkekunsten med rik ornamentikk og fargevalg, hvor Telemark i norsk sammenheng står i en særstilling.

Solar Maximum refererer til et begrep som kan forbindes både med et vitenskapelig og et åndelig perspektiv. Vitenskapelig knyttes det til den perioden solen er mest aktiv, i løpet av solens elleve årige syklus. Fra et åndelig ståsted forstås høy sol-aktivitet også som økt kosmisk energi som kan påvirke menneskelig bevissthet og samfunnsendringer. Fra sent 2024 til begynnelsen av 2026 vil solen ifølge forskere være i sin mest aktive periode og altså sammenfalle med Brekkes pågående prosjekt. Diorama sikter til en tredimensjonal, scenografisk fremstilling, typisk av museumsgjenstander, ofte laget i et pedagogisk øyemed. Brekke sier: ”Verket er et fremtidsdiorama fra omtrent akkurat nå. Det forholder seg til store, åpne spørsmål i vår samtid, her på planeten. Vi vet at de valgene vi tar i dag vil få enorme konsekvenser for alt liv på jorda, biosfæren og atmosfæren i årene som kommer.”

Prosjektet er inspirert av framtidsscenariene hentet fra Shared Socioeconomic Pathways (SSP) 1-5, den sjette hovedrapporten fra FNs klimapanel. Internasjonale forskere og eksperter beskriver her hvordan sosiale, økonomiske og miljømessige forhold kan utvikle seg i fremtiden, fra en bærekraftig fremtid til en fremtid med økende splittelse og ressursknapphet. Som brobygger mellom motivene i dioramaet og klimarapporten samarbeider Brekke med energidirektør ved UiB, Kristin Guldbrandsen Frøysa. I en podcast som følger installasjonen kommenterer Frøysa motivene i dioramaet og går slik i dialog med Brekkes visuelle arbeider. Sammen løfter de blikket til det store bildet som omgir samtidens nødvendige omstillingsprosesser.

Parallelt med Brekkes videre utvikling av prosjektet vil Brekkes samarbeidspartner Daniel Zoltan Nyiri i Rjukan Solarpunk Academy – kunstnerfellesskapet som betoner kunsten og kunstnernes betydning som spydspisser i klimakampen – være vertskap for en serie samtaler. Disse består av intervjuer med relevante fagpersoner og vil publiseres som fanziner og podkaster på Rjukan Solarpunk Academys nettsider.

Arbeidene til Eline Benjaminsen (f. 1992) avdekker de ofte usynlige og skjulte rommene hvor økonomiske transaksjoner finner sted. I utstillingen presenterer Benjaminsen The Flora of Finance, en installasjon med to filmer som undersøker hvordan finansielle praksiser begrenser tilgangen til land og naturressurser. Filmene viser hvilke omkostninger og konsekvenser dette har for landskap, økosystemer og for levebrødet til dem som berøres. Ved å følge pengestrømmer skaper Benjaminsen fortellinger som tar form av video, grafiske trykk, foto og tekst. Hun kombinerer tradisjonelt dokumentarfotografi med eksperimentelle uttrykk og det hun og samarbeidspartner Dayna Casey betegner som cli-fi-fi (Climate Finance Fiction). Sjangeren relaterer seg til sci-fi (science fiction) og cli-fi (climate fiction), som i hovedsak viser fiksjons- og framtidsscenarier. Cli-fi-fi derimot, dokumenterer samtidens møter mellom finansfiksing og klimaendringer.

Verket Flora: Hedging (a.k.a. hedge heist) er en film laget i samarbeid med Casey. Finansspråket er spekket med begreper fra floraen, hvor hedging (hedge=hekk, såkalte sikringsaktiviteter) er blant det mest brukte. Filmen tar oss med fra en forstad i Nederland til skatteparadiser som Bermuda, Caymanøyene og Malta. Kameraet følger kunstnerne mens de klipper grener av enorme tujahekker som omkranser eiendommer til hedgefondforvaltere og andre som angivelig hegner om formuen sin i skatteparadiser. Adressene er lekket fra gravejournalister og arkivet Tax Haven Archive: International Consortium of Investigative Journalists. Skallselskaper i skatteparadiser er tillatt ifølge nederlandsk lov, mens det er ulovlig å stjele grener fra noens hekk. Dette kan gi bøter eller føre til fengselsstraff for tyveri. Filmen er en forlengelse av boka Collapsed Mythologies – a Geofinancial Atlas av Benjaminsen og Casey, som lanseres i løpet av utstillingsperioden. Her fordyper kunstnerne seg i uttrykk og sjargonger brukt i finans- og forretningslivet, som henviser til både det naturlige og overnaturlige.

Footprints in the Valley er et samarbeid mellom Benjaminsen og Elias Kimaiyo som er landrettighetsforkjemper og leder for urfolket Sengwer i Kenya. Kimaiyo har engasjert seg i kampen mot grønnvasking av landområder for økonomisk vinning. Kapasiteten som trær og skog har til å lagre karbon blir solgt som varer på det globale markedet. Benjaminsen og Kimaiyo prøver å forstå illusjonen av verdi som dette skaper og viser oss hvordan slike spekulative transaksjoner fører til fordrivelse av urbefolkningen og andre som er avhengig av landområder for å overleve. Utgangspunktet for filmen var Benjaminsens egen investering i et skogbevaringsprosjekt der hun betalte 11,25 euro for et sertifikat fra en forhandler i London. Sertifikatet slo fast at et tre i Riftdalen i Kenya ville kompensere for ett tonn karbonutslipp. I regnskogen Embobut i Riftdalen, der Kimaiyo er fra, har ulike internasjonale aktører vært pådrivere for å iverksette karbonhandelsordninger. Dette har ført til vold mot og utkastelser av urbefolkningen, som blir anklaget for å okkupere skogen ulovlig.

Norge er en av de største nasjonale investorene i skogvernprosjekter i det globale sør. I henhold til Parisavtalen har Klima- og miljødepartementet et ventende budsjett på 8,2 milliarder kroner som er øremerket kjøp av karbonkompensasjon. Gjennom ulike framstillingsmåter vurderer Benjaminsen og Kimaiyo landskapet i Embobut opp mot et markedsperspektiv som teller karbonkreditter – og fra perspektivet til Sengwer-folket. Trær og landskap dokumenteres og scannes, en hentydning til prosesser som brukes til å måle karbonlager i skog.