Damien Ajavon (f. 1990, Paris) presenterer installasjonen Sanctuary (2023) som lar betrakteren tre inn i en beskyttende sfære. Gulvet er dekket av rosafarget tekstiler og broderier, det samme gjelder trekonstruksjonen som opptar store deler av rommet. Sanctuary beskrives som et rom i rommet, inspirert av migrantsamfunn og nomadiske koder som brukes til å navigere fremmede rom og gjøre dem til sine egne. Mønsteret i stoffet er en tolkning av det røde velurtapetet som fyller festsalen i første etasje, under Oslo Kunstforenings egne lokaler. Ajavon tolket bladmotivet som hender som utrykte bevegelse, omsorg og berøring. I utstillingsrommet henger et fotografi av Ajavon, iført forkle laget av samme stoff og med samme mønster som installasjonen, som en understrekning av at han har inntatt rommet som sitt eget og ønsker oss velkommen.

Kåre Aleksander Grundvåg (f. 1984, Tromsø) presenterer installasjonen It Looks Like You Belong Here (2023) med skulpturelle objekter som endrer karakter og form underveis i utstillingsperioden. De er frembragt av jord, leire, bakterier, vegetasjon, mose og alger. Grundvåg samler og flytter jord og leire som blir blandet med sand og deretter bearbeidet ved hjelp av 3D-printing. Dette er levende organismer som samhandler og påvirker hverandre. Lydbildet er hentet fra et av de mobile fuglehotellene som Grundvåg har skapt som hekkeplass for den utryddingstruete Krykkja, måkearten som dominerer bybildet i Tromsø, til stor forargelse for mange innbyggere. Slik bruker Grundvåg utstillingsrommet som en tankevekkende påminnelse om komplekse og sårbare økosystemer.

Linda Lamignan (f.1988, Stavanger) presenterer verket ABEDE (2023) som består av fire monumentale veggpaneler, et videoverk og et lydarbeid. Bakgrunnen for verket er en familiehistorie fra en landsby i Vest-Afrika, hvor varanen var en integrert del av samfunnet og ble sett på som et familiemedlem, omtalt som onkel eller tante. Når en varan ble funnet død, ble den pakket inn i hvitt stoff og gitt en begravelse. Historien fortelles av Lamignans tante og bruddstykker av denne kan høres i lydarbeidet. Smeltet petroleumsvoks med ulike fargepigmenter preger de store trepanelene, hvor blant annet varanen er fremtredende. I verket utforsker Lamignan forbindelsene mellom varanen, råoljen, forfedrene og nåtiden. Å fjerne den dypt forankrede energien (råoljen) fra jorden, påvirker energien i landskapet den tilhører. Hvordan overføres denne energien gjennom muntlig fortelling, oversettelse og transformasjon?