Dysco

Oslo Kunstforening starter høstsesongen på dansegulvet med en separatutstilling med Tomas Ramberg. Utstillingen Dysco spekulerer over den forføreriske virkningen som fotografi har ved å forbinde rom, bilde og hypnose.

Dysco er en høyst overlagt feilskrivning av ordet ”Disco”. Hensikten er å lure inn prefikset "Dys", som er mest brukt for å artikulere den negative motsatsen – gjerne den ikke normalt fungerende tilstanden – til et begrep, slik som Dystopi, Dysleksi, Dysfunksjonell, osv. Tittelen hentyder til discofenomenet: Ikke slik det vanligvis oppfattes, men tittelen peker mot en mulig forskyvning av perspektivet der danseklubbens vanlige funksjon er negert, vendt eller rett og slett tømt.

Med fotografier av tomme diskoteker undersøker Ramberg kameraøyets optiske strukturer og sentralperspektivets forføreriske mekanismer. Som arkitektur er klubbene romlige manifestasjoner av den suggererende effekten som vi også finner i sentralperspektivet. Samtidig gir diskotekinteriørene eksempler på åsteder for en kroppsaktivitet som balanserer på grensen mellom det ekstremt sosiale, og det komplett introverte. Ramberg drar her også paralleller til hypnose der du gjennom å fokusere blikket forflyttes fra det fysiske rommet til det underbevisste.

Klubbinteriørene representerer en form for arkitektur der kroppen iscenesettes i en overgang fra det rasjonelle rommet til et mer transeaktig, irrasjonelt rom. Ved å avbilde interiørene uten mennesker og i full belysning synliggjør Ramberg forførelsesmaskineriet som ligger i skyggene. Samtidig stikker Ramberg hull på fotografiets tredimensjonale illusjon gjennom å perforere billedflaten med kaleidoskopliknende sjablongmønstre av arkitekturdetaljer, berg- og dalbaner og tradisjonelle, islamske mønstre. Prosjektet handler fundamentalt sett om fotografi; om hvordan kameraet som representant for øyet, ender opp med å betinge synet selv.

Termen ”disco” ble for første gang brukt i USA på 1960-tallet og er en forkortelse av det franske discothèque, en sammensetning av ordene disc og bibliothèque. Frem til 1950-tallet hadde de fleste nattklubber og barer en jukebox, men oftest danset man til live band. 1953 byttet Whisky-a-Gogo i Paris ut sin jukebox med to platespillere. På den måten slapp man pausene som tidligere oppstod mellom låtene. Kvinnen som kom på denne lysende ideen og som oftest stod bak platespillerne var den 24 år gamle Régine Zylberberg som på den tiden hadde ansvaret for klubben. Med et synligere dansegulv og fargerike lamper i taket hadde Régine satt standarden for det moderne diskoteket. Noen år senere åpnet hun sin egen Chez Régine i det latinske kvarteret i Paris og stedet ble snart en oase for Europas jetsettere. Under 1960- og 1970-tallet spredde nattklubbskulturen seg til London, Berlin, Barcelona, Ibiza og New York. Régine, eller hun som etter hvert ble kalt; The Queen of Night styrte da over 25 nattklubber over tre kontinenter fra sin suite på Delmonico hotel i New York.