Haarr & Hurum

I år er det 50 år siden Elisabeth Haarr (f. 1945) hadde sin første separatutstilling i Oslo – og den fant sted i Oslo Kunstforening. Som en del av programmeringen hvor vi ser på vår egen utstillingshistorikk, er Elisabeth Haarr igjen invitert til å stille ut, denne gangen sammen med billedkunstner Marianne Hurum (f.1978).

Elisabeth Haarr sitt kunstnerskap har i over fem tiår vært i kontinuerlig utvikling. I sine arbeider, som oftest tekstil, har hun utforsket nye materialer, tematikker og formater. I tillegg går et sterkt kunstpolitisk, feministisk og samfunnsmessig engasjement som en rød tråd gjennom karrieren. Derfor har Haarr klart å holde sin posisjon som en av de sentrale samtidskunstnerne i Norge, senest manifestert i festspillutstillingen i Bergen Kunsthall (2021).

I løpet av de siste årene har Elisabeth Haarr arbeidet sammen med den mer enn tretti år yngre kunstneren Marianne Hurum. Hurum er særlig anerkjent som maler, og har, i likhet med Haarr, også engasjert seg i kunstpolitiske spørsmål og arbeid, blant annet som tidligere styreleder i UKS. Møtene mellom dem tar form i en leken utforskning av akvarellen som et slags kunstnerisk fellesskap. I flere omganger har de malt sammen i Haarrs hage i Kristiansand. Disse verkene bærer vel så mye preg av påbegynte prosesser og dialoger, som av avsluttede, ferdige resultater. Uttrykket på de store, fargerike flatene skiller seg tydelig fra det de lager individuelt. 

Oslo Kunstforening ønsker å vise hvordan disse to kunstnerne beriker og påvirker hverandres kunstnerskap. I tillegg til samarbeidsverkene vil de også vise hver sin utstilling i separate rom, også dette er akvarellarbeider.

Elisabeth Haarr
Å male dyr om natten

I utstillingen i Oslo Kunstforening i 1973 viste Elisabeth Haarr femten tekstilarbeider og to silketrykk. De fleste av arbeidene var formale undersøkelser med titler som Gul og oval med sort form eller Blått/Gult teppe. Det eksperimentelle lå i fargebruk og innføring av plast og nylon sammen med ulltråden. Også politikken var til stede, slik som i billedveven EEC truer oss og Rhodesiateppe, som begge manet til opposisjon og motstand.

I kontrast til tekstilverkene, og særlig broderiets og billedvevens langsomme prosesser, står akvarellen. For Haarr har akvarellen alltid vært en følgesvenn, "en øvelse for å komme i gang", som hun sier. Men det er sjelden at hun stiller dem ut. Det siste året har hun malt nærmere tusen stykker, i små formater som kretser rundt en rekke ulike tematikker. Hun ser dem som en dagbok som følger året, påvirket både av dystre verdenshendelser og egne erfaringer.

Haarr sier: «Jeg har ikke prøvd å være flink, jeg har bare malt. Jeg har stått opp om natten, fordi jeg har hatt så mye på hjertet. Det å gå rett fra store formater og inn i det lille, det gjøres ikke på en romantisk måte, men med et alvor». 

Utstillingen viser nærmere fire hundre små akvareller, inndelt i tjue kapitler, som spenner fra ur-okser, blomster og politikk, til portretter, barndomsminner og natur. Slik tekstilarbeidene hennes favner stort og gjerne slagkraftig, fremviser denne utstillingen en mer poetisk side. Om samarbeidet med Marianne Hurum sier Haarr: «Når jeg ser på mine akvareller som jeg har med i utstillingen, så har jeg i likhet med Marianne gjort motivene til mine. Det å bruke helt ‘banale’ motiver og løfte de frem, der har jeg blitt påvirket på en veldig positiv måte».

Marianne Hurum
ESSAY

I Marianne Hurums kunstnerskap står akvarelluttrykket sentralt. I de nye verkene hun viser i Oslo Kunstforening gjør hun et sprang fra det abstraherte formspråket hun kjennetegnes ved. Nå er det mer tydelige gjengitte motiver: mennesker og sko. I ulike portretter trer gester og positurer, farger og personligheter frem fra lysende bakgrunner, fanget av akvarellens hurtighet. For Hurum er dette både nytt og tilbakeskuende rent stilistisk; som student og nyutdannet var hun dypt inne i denne måten å male på, og hun ser disse nye arbeidene som en videreutvikling av eget repertoar. Assosiasjoner og minner settes i spill i serien med malerier av ulike sko, også disse blir en type portretter – fra rosa Uggs via tøffelen til den høyhælte skinnstøvelen: «Jeg har hatt en årelang interesse for portretter som størrelse og fenomen innenfor maleriet, men også i journalistikk og litteratur. Portrettet er et sted hvor det blir spesielt tydelig at virkelighet og fiksjon møtes og blander seg, fordi det både poseres og tolkes i situasjonen med modellen». For Hurum har samarbeidet med Haarr vært berikende på flere måter: «Elisabeth har en levende kunnskap om og lidenskap for materialer blandet med politisk og visuell tenkning, som jeg setter enormt pris på å være i nærheten av».