Is this OK?

Kunstnerisk arbeid blir ofte holdt adskilt fra utstillingsformatet, og lever derfor også adskilt fra publikum og offentligheten. Kulturelt arbeid på institusjonsnivå, altså arbeid utført av de som jobber ved institusjonene, er på likt vis adskilt fra publikums skue. Is this OK? relokaliserer flere nivåer av kunstnerisk praksis til utstillingsformatet.

Utstillingen er et samarbeid mellom den Oslo-baserte australske kunstneren Martin White og den London-baserte australske kunstneren Matthew Berka. Kunstnerne vil gjennom utstillingsperioden skape en performativ og romorientert videodokumentar – hvor tema for arbeidet er lokasjonen, menneskene, rommene og driften av institusjonen, i dette tilfellet Oslo Kunstforening.

Arbeidet under monteringsprosessen har avkledd institusjonens dynamiske karakter, uttrykt gjennom institusjonens kropp – dens romlighet og dens ansatte. Denne utstillingen gjør det mulig for besøkende å oppleve arbeid som er laget om rommene de vises i, arbeid gjort inne i og sammen med en institusjon, hvori det blir utstilt.

Utstillingen krever både at duoen arbeider live i galleriet og at galleriets administrasjon er til stede hver dag utstillingen er åpen. Åpnings- og arbeidstider blir med dette endret til: onsdag – søndag kl. 12-17.

Prosessen bak å gradvis plassere arbeid forbundet med en utstilling inn i selve utstillingen vil sette publikum i kontakt med både kunstnernes arbeid og arbeid utført av menneskene som jobber i og for en institusjon. Dette stiller beskuerne i et direkte forhold til institusjonens virksomhet; og synliggjør det som normalt er opakt.

I 2003 lånte Jonas Ekeberg begrepet "ny institusjonalisme" (new institutionalism) fra sosiologien for å beskrive et fremvoksende mønster innen samtidskunsten. Kunstnere adopterte stikkord fra 1970-tallets institusjonelle kritikk og utviklet disse motivene til en metode som engasjerte seg med kulturinstitusjoner på en ny måte - ikke kun på kritisk vis. Disse kunstnerne brukte museene som testplattformer, produksjonsanlegg, laboratorier og som sosiale ’petriskåler’.

“This art takes the art institution and the art system into consideration but in order to problematise them rather than dismiss them. [...] Furthermore, this kind of art often contains an institutional critique, but whereas the critique of the older artists [...] is perhaps negative, this one is more constructive. It is about scepticism and enthusiasm, affirmation and critique all at the same time. As the older generation, so to speak, 'broke the ice' with their confrontations and polemics it is easier today to be more nuanced, smart and sensitive”. – Maria Lind sitert i New Institutionalism, Verksted #1, 2003, red. Jonas Ekeberg, Office for Contemporary Art Norway, s. 81-82

Institusjoner ble overtalt til å gå inn i nye møter med offentligheten. De ble utfordret til å forholde seg annerledes til publikum og å være like fleksible i deres institusjonelle prosedyrer som kunstnerne var i sin omgang med nye former og uttrykk.

I Is this OK? har White og Berka brukt premissene fra den "nye institusjonalismen" og kombinert et dypt og reflekterende institusjonelt engasjement med prinsipper fra eksperimentell film, tidsbasert performance, dokumentar- og videoinstallasjon.

White og Berka har, gjennom sitt intime arbeid med institusjonen, inkludert med stedet og menneskene, bygget et rammeverk som eksponerer institusjoners arbeid og deres forhold til offentligheten. De krever imidlertid ikke bare at institusjonen skal eksponere seg, men eksponerer også deres egen prosess gjennom utstillingsperioden, ettersom de utfører sitt arbeid inne i utstillingen, fullstendig synlig for publikum. Is this OK? krever en institusjonell fleksibilitet og gjensidig tillit. Det er et rent eksperimentelt arbeid som vil endres og utvikles i løpet av utstillingen. Is this OK? er et system, en feedback loop og et verktøy man kan ta i bruk for å undersøke produksjon av kultur.

Strategiene som White og Berka har foreslått, har som formål å vrenge institusjonen inn-ut – administrativt og romlig. Dette gir en intim tilgang til publikum, samtidig som det gir kunstnerduoen en arbeidsplass. Verket revurderer hvordan en kulturinstitusjon kan fungere. Med relevans til institusjonell kritikk og relasjonell kunst, og i en tid preget av økt institusjonell omtanke for publikumsforståelse samt interne maktstrukturer, er Is this OK? på mange vis relevant, utfordrende, ambisiøs og eksperimentell.

“To think of such a model also entails considering the role of the individual (or collective) as author and actor, especially in regard to what I would like to introduce as the ‘uninvited outsider’. This role can arguably facilitate new forms of communication and interaction between institution(s), audiences, and various (new) forms of publics. The institutional platform I have in mind is one that acts as an experimental space in which ideas do not - by necessity, policy, or protocol - have to be fully formed”. – Markus Miessen, Institutional Crossbenching as a form of Critical Production, i Whatever Happened to New Institutionalism, red. James Voorhies, Sternberg Press, 2016, s. 53

I løpet av utstillingen vil arbeidet som blir presentert endres, utvikles og vokse. Et løpende offentlig engasjement, samt viktige hendelser og kunstnerforedrag tar del i dette systemet. Vi oppfordrer besøkende til å komme tilbake og følge med på utviklingen.

Oslo Kunstforening er støttet av Oslo Kommune og Kulturrådet.