Oljemaleri

Født 1911 i Stavanger. Han debuterte på vestlandsutstillingen i 1956. Han har deltatt på gruppeutstillinger i Esbjerg 1967, Augsburg 1988 og Vence 1993. Nordisk Kunsterbiennale Karlsborg 1982. Seperatutstilling: Bergen Kunstforening 1976. Innkjøpt Rogaland Kunstmuseum, Haugesund Billedgalleri, Norsk Kulturråd. Utsmykningsarbeider Egersund sykehus, Stavanger politikammer, Stavanger tinghus.

Nordahl Eide er kunst-Rogalands beste bevarte hemmelighet. Bortsett fra at han har deltatt på enkle gruppeutstillinger har han nesten aldri stilt ut utenfor sitt eget fylke. Det er en beskjedenhet som maleriet hans alltid har fornektet.

For til tross for at samtlige malerier på denne utstillingen faktisk er malt etter at Eide fylte 80 år, er han i sine bilder en av Vestlandets mest ungdommelige kunstnere. Vitaliteten og friskheten ligger i den umiddelbare maleriske tolkningen av den sansende verden; uten omvei om tillærte konvensjoner. Suverent ser han bort fra akademiske regler for rett og galt, godt og dårlig. i stedet konsentrerer hans seg heller om å skape synteser av egne opplevelser. Det er hverdagen destillert og foredlet til ren poesi, uttrykt gjennom fargen. Forvandlet til en uskyldens verden - likevel ingen drømmeverden, men en konkret, opplevd virkelighet.

Alltid maler han landskap, mennesker og situasjoner som han har selv opplevd. Men han løfter det dagligdagse opp på et annet plan, både gjennom manglende på detaljrealisme og gjennom den særegenet fargebruken. Fargene gir Eids maleri et varmt, intimt preg som både konkretiserer den billedverden som formidles , og som samtidig gjør den skjør og immateriell. Hemmeligheten bak disse maleriene er først og fremst at Nordahl Eide har evne til å se de mest alminnelige ting og landskapsformer som om det var første gang. Slik tilfører han dem både friskhet og undring, noe som forvandler motivene fra prosaisk hverdag til poetisk eventyr.

Sjelden ser en tydeligere at om kunsten er en fordeling av håndverket, så er dette i seg selv ikke nokk: Eide anvender hele tiden forenkling til å fortelle om mennesker gjennom et humanistisk helhetssyn preget av nærhet, intimitet, oppriktighet og humor. Det er denne upretensiøse nærheten som treffer betrakteren så umiddelbart og som vibrerer i hvert penselstrøk og hver fargekombinasjon. Kanskje forteller disse maleriene oss først og fremst om Eides egen fortrolighet. og nærhet til de landskapene og de situasjonene han skilderier.

Hans direkte, anti-intellektuelle tilnærming gjenspeiler seg f.eks. i "Scenebilde," som har en oppsetning av Shakespeares "En midtsommernattsdrøm" som utgangspunkt, og i "Lucia di Lammermoor," hentet fra den nye pariseroperaens framføring av Donizettis opera av samme navn. Eide bruker ikke maleriet til å lage noe innfløkt analyse av de sceniske verkene, men maler i stedet akkurat det han husker at han så. Selv operaens tragiske skotske familiefeide fra 1600-tallet må virke for Eides glede over selve arrangementet på scenen - formenes og fargenes maleriske muligheter.

Det selvopplevde spenner vidt: Mens "Tivoli" er en syntese av barndomsopplevelser, bygger f.eks. "Amsterdam" og "Den røde stolen" på konkrete observasjoner og erfaringer, nedfelt i skisser, etter besøk i Hollands og Sør-Frankrike. Som de øvrige maleriene på denne utstillingen gir de oss en åpen generøsitet som rommer alt fra uskyldens enkle gleder til erfaringens melankoli, hvor det mest alminnelige og prosaiske kan forvandles til en eventyrlig hverdag.