Repeat After Me

Oslo Kunstforening er stolt over å innlede året med separatutstillingen Repeat After Me av Lina Selander.

Lina Selander er en av Sveriges mest nyskapende kunstnere innen bevegelige bilder. Selanders filmer og installasjoner tar ofte utgangspunkt i historiske brytningspunkter, der et system eller en fysisk plass har kollapset og noe nytt tar form; den analoge filmens fortelling sett i forhold til den digitale, et politisk eller økonomisk systems sammenbrudd i forhold til et annet. Hvert verk består av en billedverden tettvevd av historiske og fiktive observasjoner.

Selanders kunstneriske virke dreier seg rundt en fascinasjon for de fenomener og teknologier som muliggjør billedproduksjon- og dokumentasjon. Hennes arbeider vender tilbake til spørsmål om bildet som minne, avtrykk og representasjon. Utstillingen presenterer tre videoverk laget i samarbeid mellom Lina Selander og Oscar Mangione. Dette blir Lina Selanders første separatutstilling i Oslo.

Silphium, 2014

HD-video i s/h, lyd, 22:00 min 
Med Oscar Mangione
Produsert av Kunsthall Trondheim. Takk til Jon Anders Risvaag, Vitenskapsmuseet, NTNU, Trondheim.

I innledningen av Lina Selanders film fortelles det om den for lengst utdødde planten silphium som vokste langs kysten utenfor byen Kyrene i dagens Libya. Kyrene var en koloniby bebodd av grekere som kom fra den overbefolkede øya Thera i 630 f.Kr. Planten var kjent for sin medisinske virkning (blant annet som prevensjonsmiddel og for å fremkalle abort) og for dens rike smak, hvilket gjorde den til en viktig eksportvare for kolonien. Den var så avgjørende for den økonomiske velstanden at et bilde av den preget koloniens mynter. Da rovdriften av planten førte til dens utryddelse oppstod det nedgangstider for byen. Som i mange av Selanders kunstverk består filmen av lagvis med bilder og betydninger som setter det historiske og det førhistoriske i sammenheng med dagens samfunn. Et sentralt omdreiningspunkt er naturen som livsbetingende for menneskelig liv. Mennesket streber etter utvikling og ekspansjon, og begjærer å kontrollere naturen – fremst gjennom visuell kontroll, avbildning og overvåkning, som alltid møtes av en motsigende kraft. Naturen ser tilbake på oss med et tomt blikk – et bilde som er stadig tilbakevendende i Selanders film.

I Silphium er denne doble bevegelsen av visuell og jordisk beherskelse og dens motsats først uttrykt i et videoopptak av det kjente 1500-tallsmaleriet Ambassadørene av Hans Holbein. Ambassadørene er portrettert sammen med emblemene på rikdom og suverenitet i landene de representerer. Et godt skjult motiv, i form av en menneskelig hodeskalle som kun er synlig fra en bestemt vinkel, motsier de sentrale verdiene i bildet med sin påminnelse om vår dødelighet. Selander lar bildet dirre på grensen til det synlige; det malte bildet trer frem i brytninger mellom lys og mørke mens mumlende stemmer teller – nummer, kanskje år. Lydfragmentet er hentet fra Chris Markers film La Jetée fra 1962 – et annet viktig referansepunkt.

Referansene til Holbein og Marker er subtile utgangspunkt for Selanders film, i likhet med silphiums historie. Fra disse nedslagspunktene utfolder filmens essayistiske narrativ seg, hvor kunstneren bruker billed- og lydmateriale fra forskjellige kilder; hennes egne opptak og stillbilder, sitater og arkivalia. Stasiarkivet og -museet i Berlin samt Vitenskapsmuseet i Trondheim har vært viktige kilder i produksjonen. Hennes sterke interesse for bildet som en form for erindring, avtrykk, representasjon og overflate utgjør verkets kjerne.

– Helena Holmberg, Kunsthall Trondheim (2014)

The Offspring Resembles the Parent, 2015

HD-video i farger, lyd, 13:44 min
Med Oscar Mangione
Med støtte fra Moderna Museet, Stockholm; Microhistories, Konstfack, Stockholm og Vitenskapsrådet.

The Offspring Resembles the Parent er, som Silphium, laget i samarbeid med Oscar Mangione. Tittelen er hentet fra Aristoteles’ Politikk, hvor han argumenterer for det unaturlige ved å bli velstående gjennom at penger forrenter seg, fordi de i motsetning til naturgitte verdier som husdyr eller avlinger ikke kan reprodusere seg selv: "Penger eksisterer ikke gjennom naturen, men gjennom loven." Begge verk går tilbake til observasjonen av at minnet er uløselig knyttet til økonomi – i form av kapital som vi forvalter eller gir videre. Rent språklig kommer ordet fra den greske gudinnen Mnemosyne, skytshelgen for hukommelse, språk og minne.

I latinsk oversettelse finnes 'monere' – å minne – som senere skulle bli roten for både 'money' og 'muntze', stammen for det norske ordet 'mynt'. Filmen starter ved å ta utgangpunkt i nødsedler fra 1920-tallet; penger som ble trykket opp i krise- og inflasjonsperioder eller for enklaver uten satte former og klare grenser, slik som ghettoer, konsentrasjonsleirer eller kolonier. De nøye utførte sedlene er ofte visuelt dramatiske og ladet med propagandameldinger i form av tekst og bilde. Selander og Mangione vekker en svunnen tid til live, ikke minst ved hjelp av de mykt kolorerte kolonisedlenes nærmest filmatiske kvaliteter. Denne tidens prosjekt kom på fatalt vis til å legge grunnlaget for vår egen velferd; "Kolonialisme som en bærer for modernisme", som Hamid Dabashi (professor i iransk og sammenlignende litteratur ved Columbia University i New York City) uttrykker det. Arbeidet kan sees som en refleksjon av fiktive økonomier, slumrende makt, blind underkastelse og en hyperinflasjon av verdier, menneskelige og økonomiske.

– Lena Essling, Excavation of the Image, Moderna Museet (2015).

Ceremonin, 2016

HD-video i farge og s/h, lyd, 16:18 min
Med Oscar Mangione

Språk har umiskjennelig gjort det klart at minnet ikke er et instrument for å utforske fortiden, men heller et medium. Det er mediet for det som oppleves, akkurat som jorden er det mediet hvor gamle byer ligger begravet. Den som søker å tilnærme seg sin egen begravede fortid må føre seg som en gravende mann. Fremfor alt må han ikke være redd for å gå tilbake igjen og igjen til samme sak; å spre det som man sprer jorden, for å snu det som man snur over jord. For ’betydningen i seg selv’ er ikke mer enn de lag som overgir sine langt søkte hemmeligheter til kun de grundigste av undersøkelser. Det vil si, de overgir de bildene som, kuttet fra alle tidligere assosiasjoner, oppholder seg som skatter i de edru rommene av vår senere innsikt […]. W. Benjamin

Startsatsen på filmen Ceremonin viser bildet fra tittelsiden av Olof Rudbeck den eldres Atlantica fra 1679, hvor Rudbeck river av et stykke av jordens myke skorpe for å avsløre Sverige som det sunkne Atlantis. Dette underverket av ikke-spesialiserte og heterogene forbindelser, er en arkeologisk roman i stor grad basert på spekulative etymologier og korrespondanse skrevet under svensk stormaktstid. Og på en lignende dristig måte – frigjort fra virkelighetens grep, i lag på lag av bilder, tekst og lyd, som fra forlatte eller ennå ikke byggede byer – dukker identiteter, historier og steder opp for så å forsvinne: Tutankhamons krypt og ubrutte forsegling, Bredäng (forstad i Stockholm hvor kunstnerne bor), den merkelige inngangen til det gamle Stasi-hovedkvarteret i Berlin, andre steder, graver og fengsler, alle forbundet med underjordiske passasjer hvor en fremmed tid renner gjennom; uforenlige, endeløst vendende innover i seg selv.

[…] man kan tenke på det i form av et søk etter et slags skjult ideogram eller piktogram som foregår i redigeringsprosessen og som leder et redigerende blikk. Det er noe likt et tekst-spøkelse som finnes i det visuelle, en tegn-aktig enhet som ikke kan manifestere seg fullstendig. Bildet henger foran betrakteren, venter, skaper spenning på overflaten i en utfoldende prosess av (pseudo)åpenbarelse hvor hvert bilde innledes og etterfølges av et annet bilde.

Walter Benjamin, Excavation and Memory, Selected Writings, Vol. 2, part 2, (1931–1934), oversatt til engelsk av Rodney Livingstone.

– Lina Selander i The Touch of the Reel: A Conversation between Lina Selander, Oscar Mangione and Axel Andersson, Microhistories, published by Konstfack University College of Arts, Crafts and Design, Stockholm, 2016