Posthumous Tales

Signe Johannessen (født 1978 i Alstahaug, Norge) bor og arbeider i Gnesta utenfor Stockholm. Hun er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo og Kungliga Konsthögskolan i Stockholm. Johannessen har vært aktiv som kunstner i Sverige i over femten år, og dette er første gang hun presenteres med en separatutstilling i Norge.

De siste årene har Johannessen vært i tett dialog med kurator Caroline Malmström om en serie arbeider som tar utgangspunkt i et arkeologisk funn fra 1949 ved Kvarntorp utenfor Örebro. Der ble hodeskallen av et menneske funnet sammen med hundekjever, bein fra et føll og en gris, skulderblad av en ku og to uidentifiserbare ribbein, alt datert fra ulike tidsperioder. 

Den første versjonen av utstillingen Uppståndelsen i Kvarntorp ble vist på Örebro kunsthall i april-mai i år. Den andre versjonen vises nå i Oslo Kunstforening, og en tredje versjon skal vises på Nordnorsk kunstnersenter, hvor Johannessen skal stille ut i november. 

I utstillingen Posthumous Tales («fortellinger etter døden») danner Kvarntorpfunnet og andre arkeologiske funn, museale arkiver og artefakter utgangspunkt for en rekke kunstneriske undersøkelser. Her blir objektene tilbakeført, korrigert eller forsøkt løsrevet fra arkivene de har vært fastholdt i. Det merkelige funnet i Kvarntorp, bestiarier fra middelalderen og lokal byhistorie flettes sammen og tar form av storskala treskulpturer, kroppstilpassede, bærbare verk, tegninger og videoarbeider.

Her, midt i Kvadraturen, i et strøk som ble grunnlagt av den dansk-norske kongen Christian IV, påkaller kunstverkene den nordiske kolonihistorien og 1600-tallets forhold mellom de nordiske landene, Grønland og Sápmi. Blant annet ses dette gjennom en skulptur i form av et overdimensjonert enhjørningshorn med tittelen Wet Wand for Future Fires. I dag betraktes enhjørningen som en mytologisk figur, men under middelalderen og renessansen så man enhjørningen som et høyst ekte vesen. Enhjørningshorn, som kom fra narhvalens støttann, var på denne tiden en av de mest eksklusive handelsvarene, og bidro til Danmarks velstand, dette materialet de hadde kjøpt eller byttet til seg fra inuitter på Grønland. 

I en serie nye tegninger med tittelen Nesefløytens anatomi, speiles kroppene som allerede er en del av Rådmannsgården hvor Oslo Kunstforening holder til: Gipsstukkaturen i taket i første etasje er fra 1600-tallet og viser en rekke hybride menneske- og dyrekropper, blant annet en figur som bruker nesen som fløyte. Den nordiske kulturarven er full av hybrider og ikke-normative virkeligheter som ofte avskrives som myter og eventyr. 

I videoverket Selen i labyrinten og den evige hvile (2016) omstruktureres et selskjelett som ble presentert feilaktig i museets vitriner i over hundre år. I animasjonen Oppstandelser (2023) er det tilfeldighetenes spill som vekker vår nysgjerrighet når beinbiter flyr rundt i verdensrommet. 

Menneske - og dyrebein er funnet samlet på en rekke utgravingsplasser rundt omkring i Norden, som om de skulle ha tilhørt en og samme kropp. Videoen Swamp Posthumous (2021) tar utgangspunkt i Kvarntorpsfunnet. Arkeologen Christina Fredengren reflekterer over funnet, og dette kombineres med dansere fra det anerkjente kompaniet Cullberg. Med myra som bakgrunn, som kanskje minner om stedet der knoklene en gang lå nedgravd, og iført de bærbare skulpturene Posthumous Tails (2021-2023) skapes en dialog mellom vitenskap, kunstnerisk tolkning og spekulasjoner. 

Hvordan kan studier av disse transcendentale figurene gi nye perspektiver på relasjoner mellom arter og på hvordan kropper har blitt kontrollert gjennom tidene? Dette er noen av spørsmålene som Johannessen stiller seg, i sin utforskning av museenes strenge arkivstruktur og naturvitenskapens kategoriseringer.