Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling 2013

Sparebankstiftelsen DNB stipendutstilling 2013
Petter Ballo, Johanne Hestvold, Sandra Mujinga, Anngjerd Rustand, Jon Benjamin Tallerås

Sparebankstiftelsen DNBs stipend 2013 tildeles Sandra Mujinga for verket Face Time/Facetime Real Time/Realtime.

Juryen fant Sandra Mujingas bidrag gjennom musikk- og videoarbeidet Face Time/Facetime Real Time/Realtime svært overbevisende. Verket stiller relevante spørsmål om identitet i relasjon til sted. Spørsmålene behandles både på et innholdsmessig og et formmessig plan. Mujinga retter søkelyset mot forståelsen av det å være «hjemme» ved å bruke de tekniske mulighetene mediene legger til rette for, blant annet gjennom sampling, fordoblinger, tidsforsinkelse og appropriasjon.

For årets utstilling har samtlige av de nominerte kunstnerne adressert ulike aspekter og problemstillinger rundt begrepet sted. Det være seg den kroppslige opplevelsen av steder, bevegelse, av det å være hjemme, transformasjonen av plasser og byrom eller av fremmedgjøring og tilhørighet.

Oslo Kunstforening og Sparebankstiftelsen DNB inviterer for sjette år på rad til stipendutstilling og utdeling av et kunststipend til en nyetablert kunstner. Fra i år øker Sparebankstiftelsen DNB stipendbeløpet fra 100 000 til 150 000.

Stipendutstillingen vil vise arbeider av kandidater som er valgt ut av en jury. Én av disse vil under åpningen få tildelt et kunststipend på 150 000 kroner fra Sparebankstiftelsen DNB.

I årets stipendutstilling medvirker Petter Ballo, Johanne Hestvold, Sandra Mujinga, Anngjerd Rustand og Jon Benjamin Tallerås. Disse er av juryen blitt plukket ut fra en gruppe på 20 kunstnere som ble invitert til å levere inn sine porteføljer. Utstillerne har mottatt 10 000 kroner hver til utstillingsproduksjonen.

Juryen

Juryformann er Sabrina van der Ley, avdelingsdirektør Samtidskunst, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
. 
Øvrige medlemmer er Jan Christensen, billedkunstner, Marianne Hultman, intendant i Oslo Kunstforening, Steffen Håndlykken, billedkunstner og direktør i 1857 og Marit Paasche, kritiker og kunsthistoriker.

Bakgrunn

Oslo Kunstforening har siden 1986 delt ut et kunststipend, takket være støtte fra Sparebanken Oslo og Akershus. Som en del av stipendet har kunstneren fått tilbud om å holde separatutstilling i kunstforeningen. Flere unge kunstnere har på denne måten fått vise frem arbeidene sine. Siden 2008 har Sparebankstiftelsen DNB i samarbeid med Oslo Kunstforening delt ut stipend på 100.000 kroner til Ellisif Hals og Susanne Skeide (2008), Ignas Krunglevicius (2009), Ann Cathrin November Høibo (2010), Kaia Hugin (2011) og Marie Buskov (2012).

Petter Ballo

Big Panda hanging out at the beach, sunbathing to the music, the wale music. Rays lure fish schools, God is drifting away on a cloud of balloons. Sand rolling sinking paws. Cud chewing, watching a sea serpent being grilled, crackling crispy fur. Great waves rise high and roll over in white foam, tubing blue lips. Across the sand, spill water, river pushes on, to join waves and roll, cold and heavy, from still water in the shadow of the dune, black shiny dips in a lagoon. A joyful paradise except the nasty mosquitoes buzzing about. Big Panda, strolling of the last salt.

Crab stained teeth and snapping jaws. Careless pack of vulture drying wings, on shore wind moving palms. Superior upper hand, high tide and full moon rally. Either kills you, or another Marley. Kick sand in their eyes. Don't stir up the fleas that itch for something to chase, grab a rock. Hold breath, crawl along the bottom. Smell of the serpent shakes them off. Big Panda delves into the black depths, wondering what’s down below, only bamboo.

En utopisk strand i eksotiske treslag: Skulpturene er skapt etter materialets form, egenskaper og teksturer. De er lagd i en serie elementer som relaterer til hverandre i installasjonen, bilder visualiserer seg gjennom arbeidet med å bearbeide treverket og fremheve deres egenskaper. Minner fra dypet, utspringer som spøkelser, årringer og knuter, som å se på bølger som bryter eller flammer som danser i mørket. Parallelluniverser som møtes igjen. Materialene er hentet fra et lokalt sagbruk og det er alle norske tresorter fra østlandsområdet. Sjeldnere enn Teak og Mahogni.

Petter Ballo (f. 1979) arbeider i brytningspunktet mellom ulike kunstneriske scener og teknikker. Hans presentasjoner inkorporerer elementer fra billedkunst, dans, teater, musikk, film og teknologi. Dette gir arbeidet en kompositorisk kompleksitet snarere enn en rigid kategorisering.

Inspirert av miljøene han jobber i finner verkene sin form under den fysiske delen av arbeidsprosessen. Han gjør arbeider som innebærer sosial interaksjon, verket finner sin helhet gjennom betrakterens reaksjon.

Petter Ballo er utdannet ved Statens kunst- og håndverksskole i 2005, med hovedfagsgrad fra Institutt for farge. Ballo har også vært med på å bygge opp og drive de kunstnerstyrte galleriene Podium og 1857 i Oslo, og et scenekunststudio i Brasil/Sao Paulo.

Johanne Hestvold

Installasjonen i Oslo Kunstforening føyer seg inn i en serie arbeider der Johanne Hestvold bearbeider verk fra kunsthistorien, kjente malerier danner utgangspunkt for romlige installasjoner.

I Utsikt (Hammershøi) er det den danske maleren Vilhelm Hammershøis maleri Interiør. Strandgade 30 fra 1906 som danner bakteppet for Hestvolds todelte installasjon. I Kunstforeningens første rom henger et veggobjekt, og i siste rommet står en større romlig struktur. Verket åpner for en dobbel speiling - av rommet direkte og av det historiske forelegget som gjenfortelles i installasjonen.

Dialogen føres med kunsthistorien og med rommene som det nye verket forholder seg til på en konkret og direkte måte. Rommene i Oslo Kunstforening har påvirket valget av maleri samtidig som det nye arbeidet virker i og skapes av rommene.

Hestvold benytter seg av grep fra minimalismens rekvisittlager, men hun bringer også med seg maleritradisjonens forhold til farge, komposisjon og prosess. Hun er opptatt av at kunstverket involverer rommet og betrakteren - verket som visuell og kroppslig erfaring, som gjentakelse og forandring.

Johanne Hestvold (f. 1988) er bosatt i Oslo. Hun ble ferdig med bachelor i kunst ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen i 2013. I tillegg har Hestvold studert skulptur ved Kuvataideakademia i Helsinki og litteraturvitenskap på universitetet i Bergen. Hun har hatt soloutstillinger på Prosjektrommet, Trafo Kunsthall i Asker og på Galleri Fisk i Bergen. I 2012 deltok hun på Høstutstillingen.

Sandra Mujinga

Gjennom en studie av sin egen bror utforsker Sandra Mujingas videoarbeid Face Time / Facetime - Real Time / Realtime grensen mellom å være subjekt og objekt. I motsetning til tidligere har hun utelukket sin fysiske tilstedeværelse foran kameraet, og setter dermed spørsmål ved sin egen rolle i arbeidet.

Videoens røffe bruk av ulike teknikker som projeksjon og bluescreen minner oss om at det ikke handler om å være mimetisk, men, som i en kamuflasjedrakt, å bli i ett med miljøet. Å være turist i en musikkvideo til TLC, eller ved Gullfossen på Island. På Alpha and Omega i Berlin. Samme verden, samme blikk/forgrunn/bakgrunn.

I lydsporet til videoen samples en acapellagruppe som gjør en cover av Adeles singel Hometown Glory fra 2007. Tekstlinjen Are the wonders of my world blir i begynnelsen av videoen presentert i forvrengt form, mens man senere hører vokalbiter som, i likhet med visse klipp i videoen, spilles baklengs.

Hometown Glory er den første sangen Adele skrev og teksten er en optimistisk hyllest til hennes hjemsted som alluderer til samhold og tilhørighet. Kunne Adeles optimistiske hyllest til hjemmet vært skrevet 6 år etterpå? Hvis tekstens subjekt ikke lenger er tilgjengelig, gjenstår ikke annet enn å forsøke å gli inn i bakgrunnen og bli tekstens objekt istedenfor.

Mujingas søk etter det for alltid tapte hjemmet sammensmeltes med sentimental følelsesfremkallende pop, er et søk som er grunnleggende knyttet til migrasjonens og omlokaliseringens politiske implikasjoner: nedbrytningen av subjektet som ett resultat av den brutale løsrivingen fra et konkret hjem og det å leve i en virtuell og global kultur av hyperbilder.

Det naive subjektet blir forskjøvet, omplassert og transformert over tid. Kunstneren som displassert: både geografisk og virtuelt ved en forlengelse av seg selv gjennom sin egen bror.

Musikken definerer tidslinjen, face time/real time. 10 sekunders forskyvning, 90 BPM. På kanten mellom to avgrunner, heller struktur enn narrativ. Man mister alltid oversikt ved å ha oversikt.

Å vende blikket utover det rasende vannet. Å vende blikket innover. To smelter sammen til to. Ingen myte som fossende vann. DEEP PINK trenger gjennom det blå og det grønne.

Sandra Mujinga (f. 1989), er basert i Malmö og jobber hovedsaklig med video, performance og musikk. Elektronisk musikk er et viktig element i Mujingas arbeider, hvor hun blant annet er opptatt av hvordan sjangere forsvinner og glir over i hverandre som resultat av den frie tilgjengeligheten av endeløse kopier og produksjonsmidler. Mujingas arbeider bruker ofte delingsplattformer som YouTube og Soundcloud som referansepunkter.

Anngjerd Rustand

Kroppsplanen består av kulltegninger på papir. Arkene er hengt fra taket i en formasjon som man kan gå inn i og gjennom, og de utgjør vel så mye en romlig installasjon som en samling bilder. I mylderet av streker trer noen steder motiver frem: Det kan ligne dyr, landskaper, spor etter noe som har skjedd. Men ofte løser det seg opp og minner bare svakt om noe gjenkjennelig.

En kroppsplan i biologien er en tegning av et dyrs grunnleggende oppbygning: symmetri, segmenter, lemmer.

Anngjerd Rustand (f. 1982 i Arendal) er bosatt i Bergen og er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen og Kungliga Konsthögskolan i Stockholm. Hun jobber med installasjon, skulptur, tegning, maleri, tekst og publikasjoner. Ofte tar hun utgangspunkt i naturmaterialer eller industriprodukters symbolske betydning og fysiske muligheter og begrensninger. Arbeidene oppstår i en krysning mellom materialer og språk, ord eller tegn. Det er grunnleggende behov og erfaringer som interesserer henne. Opplevelse og beskrivelser av tid, reiser og landformer er stadig tilbakevendende elementer i arbeidene.

I tillegg til å jobbe med egne prosjekter er hun med i kunstnergruppen Ytter, som organiserer og deltar på utstillinger og arrangementer, og som driver nettstedet med samme navn. I perioder virker hun også som skribent, hun har blant annet vært redaksjonsmedlem i litteraturtidsskriftet Vagant. Den siste tiden har hun blant annet stilt ut på Hordaland kunstsenter og Entrée i Bergen, Kristiansand Kunsthall og kim? i Riga i Latvia.

Jon Benjamin Tallerås

I videoarbeidet Errant Wandering, følger vi en person på oppdagelse i randsonen av funksjonell arkitektur: Et ubrukt område mellom motorveien og toglinja, mellomrommet som har oppstått mellom et gammelt og et nytt bygg. Filmen viser personens vandring sidestilt med levende stillbilder som portretterer stedene han beveger seg igjennom. Flere av klippene er såkalte transportscener som ofte klippes bort for å øke en films driv og tempo. I Errant Wandering er vandringen en kontemplativ handling og vandreren når aldri et klimaks. Utforskningen og oppdagelsen av byen er i seg selv målet og filmen går i loop for å forsterke denne følelsen.

Arbeidet Oppmerksomhetsfelt (encoded, stored and retrieved) #1-4 består av en serie urbane landskapsfotografier hvor enkelte elementer er maskert ut med maskeringstape. Bildene viser forskjellige strukturer: en betongbro med avtrykk av forskalingen den ble bygget mot, sporene etter bruk i asfalten. Tape-flatene har ulik grad av gjennomsiktighet ettersom hvor mange lag som dekker hverandre. En by består av lag på lag med historie og er hele tiden i endring. Tapen har begrenset levetid og vil i løpet av årene løsne og bli liggende nederst i rammen. Arbeidene endres ved at tapen etterlater seg en knudrete og forvrengt billedflate og tiden blir en synlig del av arbeidet.

Jon Benjamin Tallerås (f. 1984, Oslo) ble nylig uteksaminert fra kunstakademiet i Oslo. I sitt arbeide utforsker Tallerås lite brukte og ofte oversette deler av byen. Hans improviserte handlinger, uformelle skulpturer og lavmælte infiltrasjoner tilhører en tradisjon som trekker paralleller tilbake til André Bretons ekspedisjoner i 1920-tallets Paris. Flere av hans fotografiske arbeider dokumenterer performancer hvor han tar i bruk tilfeldige rom formet i randsonen av funksjonell arkitektur.

Tallerås er en av initiativtakerne bak utstillingskonseptet One Night Only og i løpet av sine 5 år har de gjennomført fler enn 180 utstillinger.

Tallerås senere soloutstillinger inkluderer Lediggang og Omkringdriven i Kunsthall Oslo, Two easy going men with a casual approach to life, Rake visningsrom, årets Hove Festival som festivalkunstner og Work for Semikolon, galleri Semikolon. Senere gruppeutstillinger inkluderer Galleri BOA, Høstutstillingen 2013, Supermarket Art fair, Grünerløkka Kunsthall, NoPlace, Kurant visningsrom, Galleri Podium mfl. I 2012 var Tallerås på residency i regi av OCA i Berlin og ble kjøpt inn av Norsk Kulturråd. Fremover jobber han mot en soloutstilling i Akershus Kunstnersenter og er en av kuratorene for Vårutstillingen på Fotogalleriet i 2014.