Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling 2020

Årets Sparebankstiftelsen DNBs stipend deles på tre mottakere, og stipendutstillingen vil foregå digitalt og i byrommet.

Oslo Kunstforening og Sparebankstiftelsen DNB er glade for å presentere stipendutstillingen for trettende år på rad. De tre deltakende kunstnerne i årets utgave er Berivan Erdogan, Hanni Kamaly og Kjetil Skøien.

Mange kulturinstitusjoner har brukt dette året til å tenke nytt rundt formidling og kommunikasjon av sitt kunsttilbud. Som en respons på det økonomiske presset som pandemien har lagt på kunstnere, og for å lette presset på institusjonen om å være fysisk åpent for publikum, har Oslo Kunstforening tatt den ekstraordinære avgjørelsen om å spre både årets Sparebankstiftelsen DNBs stipend og presentasjonen av utstillingen. 

Kunstnerne skal produsere verk som presenteres utenfor det fysiske galleriformatet. Pengene som spares ved ikke å montere en fysisk utstilling er omdisponert, og vil sammen med vederlag, produksjonsmidler og det delte stipendet utgjøre 150 000 kroner til hver kunstner.

I tillegg til å støtte de tre kunstnerne, vil stipendutstillingen fremme kunstpraksiser som ikke krever fysisk eller sosial tilstedeværelse i selve galleriet, og som dermed omdefinerer hvordan man får tilgang til og opplever utstillingen. 

Årets Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling vil foregå digitalt så vel som i byrommet, på Instagram så vel som på OKs hjemmeside med start 10. desember og frem til 7. Februar, 2021.

Noe vi som kunstnere, som kunstfagfolk og som betraktere hele tiden må spørre oss om er, hvor kommer dette bildet fra? Hva er opprinnelsen til, men også omstendighetene rundt bildets tilblivelse? Hva er det politiske aspektet, hvem har skapt bildet, hvem er avbildet, hvem tilhører bildet og hva blir representert?

Slike spørsmål har vært sentrale helt siden fotografiets spede begynnelse: Hvem har rett til å fotografere en “annen”, og hvem sitt fotografi er det da? Hva betyr det å lage et objekt av et individ - et subjekt? Hva er intensjonen eller formålet med fotografitagningen? Hva om fotografiet skal brukes innen vitenskap, medisin eller annen forskning? Eller hva om bildet skal brukes pornografisk? Er det en forskjell? Hva skjer hvis intensjonen eller konteksten blir borte, eller endres? Endrer det selve bildet?

Museer skaper kontekst, og de endrer kontekst. Dette skjer når utstillingsobjekter inngår i nye relasjoner til hverandre og sammenstilles på nye måter, eller ved at utstillingsobjektene presenteres på måter de ikke var ment å presenteres på. Objektene er i seg selv vitnesbyrd om en lang historie som består av etnografiske funn, handel, tyveri, utstillinger, undersøkelser og i noen tilfeller repatriering. Denne problematiske historien bør diskuteres, ikke som en insistering på å slette eller sensurere, men som en advarsel om hvordan vår måte å te oss på, kan tolkes i fremtiden. Det vil aldri være én riktig posisjon å innta i denne diskusjonen. Alt vi kan gjøre er å kommentere og bidra med justeringer. Likevekt er ikke statisk, men krever en konstant kalibrering av vekten. Det er en aktiv prosess.

Årets Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling deles likt mellom de tre utstillingskunstnerne, og selve utstillingen finner ikke sted i det fysiske galleriet. Denne avgjørelsen ble tatt som svar på den nåværende pandemien; for å bistå alle tre kunstnerne økonomisk, og for å lette presset med å holde fysisk åpent under pandemien. Utstillingen vil derfor være synlig gjennom nettstedet vårt, gjennom sosiale medier og på gatene i Kvadraturen.

Hanni Kamalys verk tar for seg den koloniale arven som handlet om å stille ut personer, og hvordan denne praksisen stimulerte handelen med fotografier av mennesker fra andre kulturer, eksotifiseringen av disse menneskene, kulturene og plassene. Kjetil Skøiens praksis handler delvis om det store tilfanget av slike bilder som funnet materiale. Hva skjer når disse reapproprieres og plasseres utenfor sin opprinnelige kontekst? Endrer dette intensjonen til bildet? Forandrer det hvem jeg er dersom jeg tilfeldig støter på bildet? Plasserer det meg som betrakter i en maktposisjon? Berivan Erdogans verk utforsker hva som skjer når vi som kunstnere bruker oss selv og våre egne personlige og kulturelle historier i kunstnerisk øyemed. Hun spør hvordan det er mulig å eksistere både som offer for maktmisbruk og som gjerningsperson, som kunstner og som betrakter?

Rådmannsgården der Oslo Kunstforening holder til, synliggjør Skandinavias koloniale arv, både Danmarks kolonisering av Norge, samt etableringen av Oslo Universitets samling av menneskelige levninger - i Anatomibygningen som ligger vis a vis. Å spre og presentere utstillingen digitalt fristiller oss fra den fysiske utstillingskonteksten, men stiller også spørsmålet ved hva slags nykoloniale kontekster vi befinner oss i digitalt. Hvem eier digitale bilder, hvor lagres det, for hvem, hvor lenge og hva er formålet med bildene? Gitt teknologigigantenes etablering av datagårder over hele Skandinavia, blir slike spørsmål stadig mer relevante.

Kamaly, Skøien og Erdogan anvender en netthendt kamerabasert praksis for å trekke oppmerksomheten mot kontekst, dynamikk, makt, historie, arv og politikk rundt bildeskapning og objektfremvisning. Kunstnerne har ulik strategi og posisjon i denne samtalen, og bidrar således til en nyansert forståelse av dette komplekset.

Berivan Erdogan

The Vulnerability of an Artistic Process er et digitalt arkiv med materiale (korrespondanse, uttak, auditions) akkumulert mens Berivan Erdogan i 2019 jobbet med metafilmen Ang. Berivan’s Film der Erdogan spiller en versjon av seg selv (Berivan). Her gjenskaper hun hendelser som hypotetisk er hennes egen personlige historie, som i sin tur utløser ytterligere minner fra tidligere prøvelser. Filmen er angivelig basert på Berivans vonde barndomsminner om sin emosjonelt ustabile og voldelige far. I metafilmen caster Berivan en rolle som er en representasjon av faren. Ubalansen i maktforholdet som ligger i en audition, så vel som i innholdet i fiksjonen, skaper en dynamikk der Berivan blir offer for den samme typen maktmisbruk som hun reagerer på.

The Vulnerability of an Artistic Process synliggjør filmprosessen, og legger til et nytt lag av autentisitet eller fiksjon: Den får oss som tilskuere til å se fiksjonen i det som foregir å være dokumentarisk, eller det sanne i det som påstås å være fiksjon. I Erdogans arbeid fungerer sannhet og fiksjon, offer og gjerningsperson, fortid og nåtid, hukommelse og forutanelse som en gjennomtrengelig membran. Arbeidet skaper også en spenning i oss når vi konfronterer våre egne antagelser om offer, fedre, døtre og gjerningspersoner. I arbeidet blir Erdogan en legemliggjørelse av foreldrenes politiske historie som kurdiske flyktninger og deres traumer - karakteren hennes blir til både som en reaksjon på, og videreføring av denne volden.

The Vulnerability of an Artistic Process diskuterer det voldelige som ligger i representasjonen, samt maktdynamikken i skapende kunst, utnyttelse av traumer og kompleksiteten i en kunstner som utforsker bruk av egne erfaringer som kunstnerisk innhold. The Vulnerability of an Artistic Process spør avslutningsvis om hva de etiske omkostningene er, for en kunstner som søker en katarsisk transformasjon.

Hanni Kamaly

ULRIKAB er en todelt video som tar utgangspunkt i historien om Johan Adrian Jacobsen (1853-1947) og hans bror Bernard Fillip Jacobsen (1864-1935). Brødrene samlet og innhentet både etnografiske gjenstander og innfødte fra hele verden til bruk i menneskelige zoologiske utstillinger og museer i Europa.

Tittelen ULRIKAB er et etternavn, og henspiller på en slik familie: Abraham, Ulrike, Sara, Maria og Tobias Ulrikab ble hentet fra Labrador i Canada av Johan Adrian Jacobsen, for å stilles ut i Tierpark Hagenbeck i Hamburg. I dagboken sin beskriver Abraham Ulrikab opplevelsen av å stilles ut. Dette vitnesbyrdet - beskrevet i første person, er en sjelden primærkilde og viktig historisk dokument.

Personer som ble utstilt, og som kom fra hele verden, dannet en lukrativ virksomhet for Hagenbeck og Jacobsen: Ikke bare ble de brukt til underholdning og som kuriosa, men også innenfor etnografisk forskning og rasevitenskap ettersom mennesker ble fotografert og målt for å etablere en mennesketype og et rasehierarki. Fotografier av de utstilte menneskene solgte dessuten eksepsjonelt godt, og ble populære samleobjekter.

Brødrene Jacobsen og deres virksomhet blir en nøkkel til å forstå norsk koloniseringshistorie, museumssamlinger og repatriering av kulturell eiendom. Hundrevis av gjenstander innsamlet av Jacobsen-brødene finnes i museumssamlinger over hele verden, inkludert Universitetet i Oslo, American Museum of Natural History og Museum für Völkerkunde i Berlin. Dette er den mørke og lite ærefulle forretningssiden av kunnskapsproduksjon, samlemani og menneskelig nysgjerrighet.

Hanni Kamaly sporer i sine arbeider komplekse handelsnettverk der gjenstandene både er individer og varer som skal utstilles og underlegges vitenskapelig forskning. Dette forandrer – noen ganger voldelig, individets subjektivitet i prosessen. Kamalys arbeid problematiserer således utstillingen som handling og implisitt maktrelasjonene som skapes gjennom en nitid kartlegging av fordrevne gjenstander og individer som sporer deres reiser. Hennes arbeid undersøker konstruksjonen av identiteter, kritisk analyserende av hvem som får skrive og vise frem historie.

Kjetil Skøien

De siste åtte årene har Kjetil Skøien teipet opp funnet fotografier på vindusruter i forlatte butikker eller andre tomme lokaler på gateplan over hele Oslo. Skøien har hentet de funne fotografiene fra brukte bøker eller magasiner. Dette arbeidet var inntil ganske nylig anonymt.

Det meste av byens visuelle uttrykk domineres av kommersielle bilder og reklame. I Skøiens arbeid unndras bildene eierskap og opphavsrett: de gjeninnføres som trykksaker adskilt fra digital, tekstlig, kommersiell eller til og med fra opprinnelige kulturelle sammenhenger. 

Skøiens utvalg av bilder følger hans kunstneriske magefølelse. Bildene responderer direkte på miljøet og bybildet som helhet; de kan harmonere med sine nye omgivelser, eller stå i sterk kontrast til dem. Skøien har med seg forhåndsutvalgte bilder på sine daglige spaserturer i byen. Når han finner en egnet plass trekker han et tilfeldig bilde opp av denne bunken. Skøiens metode kan beskrives som å utligne det tilfeldige med aktive valg. Det er et arbeid som bærer preg av leken sivil ulydighet.

Som i remix eller sampling er appropriasjonen bevisst; her finner vi ombruk av både trykt visuelt materiale og av gatebildet. Sammenstillingen mellom bilde og plassering antyder en fortelling, men som ikke krever å bli lest. Bortsett fra Skøiens anskaffelse og utvelgelse av bildene, samt plasseringen av dem, er det bildeopphenget med malerteip i fire hjørner som kan leses som kunstnerens signatur, og som vitner om kunstnerisk kontinuitet. 

Noen ganger henger bildene Skøien har teipet opp i uker eller til og med måneder, andre ganger henger de bare en kort stund. Arbeidet er i stadig utvikling, og kan leses og gjenleses på nye måter hver dag, avhengig av hvilken rute betrakteren tar gjennom Oslo. Arbeidet bidrar til en rik psyko-geografisk opplevelse av Oslo der bildene og bildenes plassering utløser subjektive minner. Skøien planlegger å jobbe med dette resten av livet.

Om juryen

Juryleder er Behzad Farazollahi, billedkunstner og grunnlegger av MELK. Øvrige jurymedlemmer er Randi Grov Berger, billedkunstner og grunnlegger av Entrée; Marianne Hultman, kunstnerisk og daglig leder ved Oslo Kunstforening; Mike Sperlinger, skribent, kurator og professor i skrivepraksis ved Kunsthøgskolen i Oslo og Elise Storsveen, billedkunstner.

Bakgrunn

Oslo Kunstforening har delt ut stipend med støtte fra Sparebanken Oslo og Akershus siden 1986. Sparebankstiftelsen DNBs stipend har blitt delt ut siden 2008.

Tidligere mottakere inkluderer: Ellisif Hals og Susanne Skeide (2008), Ignas Krunglevičius (2009), Ann Cathrin November Høibo (2010), Kaia Hugin (2011), Marie Buskov (2012), Sandra Mujinga (2013), Ingrid Lønningdal (2014), Andrea Bakketun og Christian Tony Norum (2015), Tor Børresen (2016) og Emilija Škarnulytė (2017), Eirik Sæther (2018), Germain Ngoma (2019), Berivan Erdogan, Hanni Kamaly og Kjetil Skøien (2020).