Conversations with Stitched-up Lips

Vi er glade for å innlede høstsesongen med utstillingen Conversations with Stitched-up Lips av Anawana Haloba, som presenterer en ny stedsspesifikk lydinstallasjon.

I denne utstillingen inviteres publikum til å lytte til bruddstykker av tekst, støy og toner med referanser til traumer, helbredelse og identitet via flere skulpturelle lydstasjoner.

Ingen kan tale uten munn, og en gjensydd munn kan i så mate signalisere stillhet. Stillhet som resultat av at ingen vil lytte – eller av et forbud mot å uttale seg. En samtale som trosser forstummelse gir assosiasjoner til motstand, samhold og håp.

Anawana Haloba utforsker ulike samfunnsposisjoner innen historiske, kulturelle og arkitektoniske kontekster i sitt arbeid. Hun er for tiden stipendiat ved Program for kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU) tilknyttet Institutt for kunst, Universitetet i Bergen. Hennes forskning, gitt tittelen Subtle Encounters, ser på kvinners rolle i kampen for selvstendighet og under avkolonialiseringen i Afrika og Karibia. Conversations with Stitched-up Lips utgjør en egen bestanddel i Halobas undersøkelse.

Installasjonen består av materiale samlet under studieturer foretatt i 2017-2018 til Zambia og Tanzania. Disse lokasjonene har sterk relevans for diskusjonen rundt Frantz Fanons filosofi og skriverier om frigjøring og identitet. Fanon (1925-1961), som vokste opp på den franske kolonien Martinique i det karibiske hav – en fysiker, psykiater og filosof omvendt til algerisk revolusjonær – var en av de mest kontroversielle tenkerne i etterkrigstiden. Fanons ettermæle vekker utopiske og revolusjonære bilder blant samfunn tilknyttet 1960-tallets diaspora. Titlene The Wretched of the Earth; Black Skin, White Masks og Towards the African Revolution runget høylytt med en polemisk retorikk som begjærte motstand på vegne av de koloniserte.

Under 1960-tallet fungerte Dar es Salaam (Tanzania) som et utspringspunkt for unifiseringen av de ulike afrikanske frigjøringsbevegelsene, delvis inspirert av Frantz Fanons arbeid. Universitetet i Dar es Salaam var en av de første afrikanske institusjonene som tok for seg Fanons arbeid. 

Men dette er ikke en museumsutstilling om afrikanske revolusjonærer og tenkere. Til tross for dette inneholder den dog viktige referanser til for eksempel læren fra Universitetet i Dar es Salaam og hvordan den er tilkoblet panafrikanismen – i de fleste tilfeller tilsvarer ikke dette allmennkunnskap i Skandinavia.

Utstillingen byr på tre ulike måter å tilegne seg kunnskap på gjennom aktiv lytting og en blanding av pre- og såkalt postkoloniale rammeverk. En av de er en fragmentert poetisk collage, en annen er et ritualisert katarsis, den siste refererer til den muntlige tradisjonen som er del av vår sosiale historie. Haloba lar motsigelser sameksistere, fremfor å la de glattes over. Fanon som filosof og Fanon som militant aktivist er ikke gjensidig utelukkende. Det er disse motsigelsene Haloba omfavner.

I utstillingens første rom har Anawana Haloba skrevet en poetisk tekst i åtte strofer for å posisjonere seg selv i Fanons univers. Fra hver lydstasjon høres en strofe akkompagnert av et lydbilde. Det første rommet representerer traume og Fanon som filosof.

Ifølge tradisjonell zambisk tradisjon for behandling av kusma skulle man skrike inn i en morter med knuste urter. I utstillingens andre rom består de to lyttestasjonene begge av en keramisk krukke som er blitt behandlet med en miks av knust kassava og kanel. Det andre rommet representerer helbredelse og psykoanalyse – Frantz Fanon som fysiker. 

Et landsbytorv med et tre sentrert i midten er et universelt samlingspunkt. Det peker mot den muntlige tradisjonen, anekdotiske kilder og viktigheten av folkefortellinger. Det tredje rommet representerer Fanon som aktivisten.

Gjennom utstillingen stiller Haloba spørsmålstegn til hvorfor Fanon ikke er regnet som en tenker i sin egen rett tilknyttet afrikansk historie og filosofi samt den pre-koloniale tradisjonelle konteksten. Fanon var en radikal og humanistisk tenker med innovative teorier om rase, revolusjon, identitet og vold, til tross for at hans arbeid har mottatt kritikk for å være maskulint orientert og fallosentrisk av enkelte aktører innen kvinnebevegelsen. Med intensjon om ågjøre en nytolkning av Fanons virke, har Haloba studert den sosiohistoriske konteksten rundt Fanon. Hun har kartlagt hans nettverk, menneskene han arbeidet med, for å være i stand til å revurdere kritikken som er rettet mot han, spesielt fra noen feministiske sirkler.

Fredag den 24. august kl. 14 ble en samtale avholdt mellom Anawana Haloba og Gabi Ngcobo, hovedkurator for årets Berlin-biennale. Gabi Ngcobo er basert i Johannesburg (Sør-Afrika) og Berlin. Ngcobo har vært engasjert i kollaborative kunstneriske, kuratoriske og læringsbaserte prosjekter i Sør-Afrika og internasjonalt siden tidlig på 2000-tallet. Hun var nylig med-kurator av den 32. biennalen i São Paulo, hvor Anawana Haloba var en av de medvirkende kunstnerne.

Oslo Kunstforening er støttet av Oslo Kommune og Kulturrådet.