Ingenting bra skjer plutselig

Gjennom fire tiår har Ole John Aandal (f. 1960) utforsket fotografiets skiftende rolle – fra analog dokumentasjon til digital massekommunikasjon – og hvordan dette har påvirket samfunnets selvforståelse. Utstillingen Ingenting bra skjer plutselig er den hittil største presentasjonen av dette viktige kunstnerskapet. Verkene spenner fra fotografier som er tatt i Palestina for Klassekampen på slutten av 1980-tallet, til en helt ny installasjon basert på bilder av Oslos transformasjon etter terrorangrepet 22. juli 2011.

Aandal studerte ved Institutt for fotografi ved Statens høgskole for kunsthåndverk og design i Bergen fra 1991 til 1995. I denne perioden var han en del av et miljø som senere skulle bli omtalt som Bergensskolen. Sammen med blant andre Vibeke Tandberg og Mikkel McAlinden var han tidlig ute med digital bilderedigering. Senere har han utforsket mange formater og hatt ulike roller i og utenfor kunstfeltet med fotografiet som omdreiningspunkt: som utøvende kunstner, underviser og leder av Fotogalleriet, men også som pressefotograf og dokumentarfotograf for teater og musikk.

Det omfattende verket Oslo arkiv 2011–2021 (2024) består av flere hundre fotografier av den samme utsikten mot Oslo sentrum, som alle er tatt fra Aandals balkong på Carl Berner over en tiårsperiode. Det første bildet er fra den dramatiske dagen da bomben gikk av 22. juli 2011, og viser røykskyen som står over regjeringskvartalet. Deretter følger hundrevis av bilder som dokumenterer subtile endringer i bybildet: årstidenes gang, voksende trær, husfasader i endring, solnedganger, vinduer som lyser og slukner. Det er en fortelling om livet som går videre og byen som forandres, men med katastrofen og terrorhandlingen som bakteppe. Serien avsluttes 22. juli 2021, der det siste bildet viser et tre som har vokst så høyt at det skjuler regjeringskvartalet.

Verkets blanding av poesi, dokumentar og underliggende politiske aktualitet er karakteristisk for Aandals tilnærming. Aandal bruker gjerne flere år på et prosjekt, og det går lang tid mellom hver utstilling. Kanskje er dette en forklaring på hvorfor hans kunstnerskap til i dag har fremstått som litt hemmelig eller skjult. Tittelen Ingenting bra skjer plutselig fanger Aandals tvetydige forhold til tid – vekslingen mellom det momentane og det langsomme, det samtidige og det historiske. Selv om verkene ofte springer ut av samtidige hendelser, utvikles de gjennom en langsom og tidkrevende prosess. Kunstnerskapet hans fremstår bemerkelsesverdig tidløst, til tross for at det har tatt utgangspunkt i dagsaktuelle problemstillinger i over 40 år.

Camera Rosten (2017) viser elva før og etter oppdemmingen av Rosten, et av de største juvene i Gudbrandsdalslågen. Ved bruk av camera-obscura-teknikk laget av en kaffeboks, vann fra elva og fremkalling i et improvisert mørkerom ved elva – i en brakke hvor Aandal bodde i én måned – ble verkene til. Aandal skaper forbindelseslinjer mellom det analoge fotografiet og den 10 000 år gamle elva i et slags skjebnefellesskap, hvor begge tilhører fortiden. Resultatet er 16 fotografier, hvorav 13 vises i utstillingen.

I Kvitedagene / Blankt alfabet (1990) ses en sammenheng mellom Aandals interesse for natur, analogt fotografi og selvfremstilling, som han har jobbet med i flere prosjekter. Her fanger kameraet inn vidde, dyr og nyanser i snølandskapet, koblet opp mot forestillingen om mennesket i møtet med naturen. Aandal mistet kameraet på fjellturen og gjenfant det først ett år senere. Han fremkalte bildene etter at det hadde ligget ute, eksponert for vær, vind og temperatur.

Juvenilia (2009) er en billedserie og en fotobok som består av i alt 44 fotografier, hvorav et utvalg på 11 vises i utstillingen. Bildene har Aandal lastet ned fra ulike nettfora hvor ungdommer på tidlig 2000-tall publiserte bilder av seg selv og sine omgivelser. De kornete og lavoppløselige bildene representerer en bildekultur som i dag er erstattet av mer bevisste og profesjonaliserte former for selviscenesettelse i sosiale medier.

Ole John Aandal har også bakgrunn som pressefotograf for ulike aviser, organisasjoner og pressebyråer. Palestina 1989 (2013/2015) ble laget på oppdrag for Klassekampen, hvor Aandal skulle dokumentere forholdene på sykehusene i Gaza og på Vestbredden. Bildene viser på en direkte og samtidig poetisk måte, både hverdagsliv og de undertrykkende konsekvensene av Israels okkupasjon, i tiden under den første intifadaen. Sett med dagens perspektiv fremstår disse bildene med en sørgmodig og nærmest evig aktualitet.

Aandal tilhører en generasjon kunstnere som var blant de første som tok i bruk det digitale redigeringsverktøyet Photoshop. I Gamle helter (1992) setter han sitt eget selvportrett inn i ikoniske bilder fra vår felles kulturarv, som representerer ulike historiske hendelser med akkurat det ene bildet. Serien er et tilbakeblikk i fotohistorien og en kommentar til en æra som på begynnelsen av nitti-tallet var forbi. Det var ikke lenger mulig å samles om ett bilde eller én fortelling i et stadig mer fragmentert medielandskap.

Fotografiene i serien Samaritanen (1994) speiler hovedsakene i tabloidavisene fra februar 1994, hvor Aandal har manipulert bilder av seg selv sammen med personer som preget nyhetsbildet. Aandal påtar seg rollen som omsorgsperson og gir beskyttelse til personer som av ulike grunner havnet i medienes søkelys. I denne serien, som kanskje er den som Aandal er mest kjent for, er det digital appropriering og manipulasjon som undersøkes, ved bruk av tidlig Photoshop-teknikk. I dag er dette en velkjent del av medietilværelsen, men da disse arbeidene ble laget, på begynnelsen av 90-tallet, representerte de noe nytt og utfordrende i mediesammenheng.

I forbindelse med utstillingen publiseres en monografi på Multipress forlag som presenterer over hundre kunstverk fra Aandals karriere. Gjennom intervju, inngående verksanalyser og en bred kunst- og fotohistorisk kontekstualisering åpnes det for nye perspektiver på Aandals kunst. Boken inkluderer tekster av Nicholas Norton, Liv Brissach, Nora Joung, Susanne Østby Sæther og Eirik Zeiner-Henriksen. Redaktører for boken er Nicholas Norton og Elisabeth Byre, og boken er designet av Blank Blank.

19. mars inviterer vi til boklansering og samtale, hvor monografien og nyere norsk fotohistroie blir diskutert, blant annet med deltakelse fra Ole John Aandal, Nicholas Norton, Elisabeth Byre, Susanne Østby Sæther, Mikkel McAlinden og Vibeke Tandberg. 26. april arrangeres det en samtale om Oslo arkiv 2011-2021 med Ole John Aandal og Nicholas Norton.

Utstillingen og publikasjonen er støttet av Kulturrådet, Fritt Ord, Bildende Kunstneres Hjelpefond, Billedkunstnernes Vederlagsfond og Norsk Fotografisk Fond.