Sparebankstiftelsen DNB stipendutstilling 2025

Oslo Kunstforening har gleden av å presentere Sparebankstiftelsen DNB stipendutstilling 2025. Årets utstillere er Ellinor Aurora Aasgaard & Zayne Armstrong, PURPOSE CORE og Rafiki.

Nytt av i år er at vi har inngått et samarbeid med hovedbibiloteket i Oslo, Deichman Bjørvika, som også presenterer verk av kunstnerne. Slik vil enda flere få tilgang til kunstprosjektene og det vil foregå ulike aktiviteter knyttet til utstillingene begge steder.

Den årlige stipendutstillingen regnes som en av de viktigste kunstprisene i Norge, og har blitt arrangert av Oslo Kunstforening siden 2008 med støtte fra Sparebankstiftelsen DNB. 83 kunstnere har så langt deltatt i utstillingen og 21 har mottatt stipend. Mottaker av stipendet, som i år har økt til 300 000 kroner, vil bli annonsert i løpet av utstillingsperioden.

Fagjuryen består av Ana María Bresciani, kurator ved MUNCH, Pedro Gómez-Egaña, billedkunstner og professor ved Kunsthøgskolen i Oslo, Sandra Mujinga, billedkunstner og musiker, Axel Wieder, direktør ved Berlin Biennale og Elisabeth Byre, kunstnerisk leder ved Oslo Kunstforening.

Tidligere stipendmottakere er Eline Benjaminsen (2024), Linda Lamignan (2023), Kim Hankyul (2022), Anne Haugsgjerd (2021), Berivan Erdogan, Hanni Kamaly og Kjetil Skøien (2020), Germain Ngoma (2019), Eirik Sæther (2018), Emilija Škarnulytė (2017), Tor Børresen (2016), Andrea Bakketun og Christian Tony Norum (2015), Ingrid Lønningdal (2014), Sandra Mujinga (2013), Marie Buskov (2012), Kaia Hugin (2011), Ann Cathrin November Høibo (2010), Ignas Krunglevičius (2009) og Ellisif Hals og Susanne Skeide (2008).

Kunstnerduoen Ellinor Aurora Aasgaard og Zayne Armstrong har siden 2018 utforsket spørsmål knyttet til forestillingen om arbeid i senkapitalismen, hvor de tradisjonelle grensene mellom privatliv og yrkesliv, indre og ytre liv, samt fakta og fiksjon ser ut til å viskes ut.

I utstillingen presenterer de installasjonen Stretched som består av malerier, en animasjonsfilm og en publikasjon. Gjennom prosjektet undersøker de temaet arbeid for å belyse hva kunstnerens rolle i samfunnet er, eller kan være, i en tid preget av idealer om individuell frihet og kontinuerlig fremgang.

I essayet The Return of the Middle Ages (1986) hevder den italienske filosofen Umberto Eco at vi lever i en tid som på mange måter minner om middelalderen – preget av økonomiske, politiske og kulturelle omveltninger. Essayet ble skrevet i Reagan- og Thatcher-æraen, da markedets deregulering sto sentralt. Denne politikken førte til økende klasseforskjeller og markerte begynnelsen på en nyliberal epoke, kjennetegnet av nye former for arbeid og fremveksten av prekariatet.

I maleriserien Progress kombinerer de middelaldersk ikonografi med figurer hentet fra leketøysindustrien. Gotiske rom fra altertavlemaleriet Szenen aus dem Leben des hl. Bertin – Verkündigung mit Propheten und Evangelisten (1459) av Simon Marmion, befolkes her av Transformers-figurer som tar «progress selfies» mens de er på treningssenter – et bilde på tidsånden, preget av selvoptimalisering og forestillingen om at vi er vår egen lykkes smed. Transformers-figurenes evne til å forvandle seg til kjøretøy og elektronikk fungerer som en metafor for konkurransen mellom skapende menneskelig arbeid og maskinelt, teknologisk – eller meningsløst – arbeid.

Animasjonsfilmen Based in Berlin følger kunstnerkarakteren Alexandra gjennom en eksistensiell krise. Filmen er inspirert av klassiske såpeoperaer, både i form og tematikk, og løfter det personlige opp til et allmennmenneskelig nivå. Den består av fire selvstendige, men sammenhengende deler som utspiller seg i ulike geopolitiske kontekster. Her kombinerer kunstnerne collage og animasjon med visuelle referanser til romantiske landskapsmalerier av blant annet Caspar David Friedrich og Hans Gude. Ideer om fremgang, selvrealisering og viljen til å akseptere et prekært liv understrekes gjennom malerienes varierende grad av ferdigstillelse – og utfordrer samtidig forestillingen om det ferdige kunstverket.

Publikasjonen Common Issues er den siste utgaven i Aasgaard og Armstrongs serie av «soap opera digests». Heftet fungerer som en behind the scenes-versjon av animasjonssåpen, med bidrag fra samarbeidspartnere som reflekterer over temaer som kunstnerisk praksis, sosiologien rundt dating-apper, og sosioøkonomiske vilkår.

Verkene presenteres som en installasjon i Oslo Kunstforening, mens en tilpasset versjon vises på Deichman Bjørvika, montert på et trykt tekstilbakteppe som viser baksiden av den nevnte altertavlen av Marmion.

Link til audioguide laget av kunstnerne her.

Siden 2013 har kunstnerduoen PURPOSE CORE (Ihra Lill Scharning og Katarina Skjønsberg) skapt performative filmmanifester basert på leveregler, sitater og intensjoner – ofte presentert som installasjoner. Arbeidene springer ut fra et sett dogmatiske regler for tidsbruk, metode og arbeidsfordeling. Gjennom film og en performativ praksis undersøker de eksistensielle så vel som trivielle spørsmål via sine to karakterer, PURPOSE og CORE. Tematikken spenner bredt – fra underbevissthet, kroppsbilde og funksjonshemming til vrangforestillinger, humor, depresjon, død og hverdagsliv.

Duoen beskriver seg selv slik: 
«PURPOSE CORE hyller produktivitet, kreativitet, livets trivialiteter og eksistensielle utfordringer. Er tilgjengeliggjøring, praktiske hensyn og informasjon i veien for kunstens autonomi? Spørsmål PURPOSE CORE griper an uten å nøle. Med ufravikelige regler etterstreber vi å nå så mange som mulig med en variasjon av løsninger for tilgjengeliggjøring av kunsten».

Utstillingen Dyadiske følger, som vises parallelt i Oslo Kunstforening og på Deichman Bjørvika, tar publikum med på en tidsreise gjennom duoens tolvårige samarbeid. Her presenteres både nye og eldre verk, som gir innblikk bak kulissene i de kunstneriske prosessene. Tittelen spiller på konsekvenser av den kunstneriske tosomheten, hvor dyadisk refererer til to som utgjør en helhet.

I Oslo Kunstforening presenteres installasjonen Det utilgjengelige rommet. Bygningen fra 1600-tallet mangler universell utforming, og kunstnerne har ikke selv vært i rommet – de har i stedet gitt detaljerte instrukser for hvordan det skal utformes. Med tildekkede vinduer og en video plassert i et skap høyt oppe på veggen inviteres publikum til å erfare ulike grader av utilgjengelighet. Den ene videoen kan bare sees ved hjelp av en stige, den andre videoen og verket på vinduene er kun synlig utenfra – fra gateplan.

Hoveddelen av PURPOSE COREs utstilling finner sted på Deichman Bjørvika. I ulike nisjer i bibliotekets fjerde etasje presenteres videoarbeider der de proklamerer både sitt første, andre og tredje manifest. Det er også installasjoner med rekvisitter og kulisser, hentet fra filmene.

I en av nisjene vises deres nyeste film, Manifesto III, hvor karakterene PURPOSE og CORE vandrer langs Akerselva. Samtalen beveger seg mellom personlige historier, kunst, spiritualitet og samfunn – stadig avbrutt av tilfeldige møter underveis. De våkner hjemme hos PURPOSE, og virkeligheten glir gradvis over i fiksjon. I isolasjon, frakoblet nett og telefoner, forsøker de å rekonstruere hendelsene: Var alt bare en drøm? Filmen består av fragmenter og enkeltscener – et drama uten klassisk narrativ struktur – der duoen forsøker «å navigere i et samfunn preget av vranglære, polarisering og subjektive sannheter».

Filmen ledsages av fire av dogmene fra PURPOSE COREs Dogme 25 – et sett regler for arbeidsmetode og prosess, som i seg selv har blitt til et selvstendig filmverk. Resten av de ni dogmene utgjør verket Det utilgjengelige rommet III (periskopfilm: Dogme 25) og vises på Oslo Kunstforening. Dette kan oppleves fra utsiden av bygget.

For å gjøre utstillingen mest mulig inkluderende har duoen laget et videoverk som med lyd og tekst, på norsk og engelsk, guider publikum gjennom hele deres utstilling. Guiden er tilgjengelig via QR-kode flere steder i utstillingen, både på Deichman Bjørvika og Oslo Kunstforening. Målet er at alle, også de som ikke fysisk kan besøke Oslo Kunstforening eller Deichman Bjørvika, skal kunne få en opplevelse av utstillingen og dens tematikk.

Link til audioguide laget av kunstnerne her.

Rafiki arbeider med et bredt spekter av uttrykk – fra fotografi og tekstil til vev og tekst – og har en tverrfaglig praksis som kunstner, kurator og redaktør. Personlige erfaringer med eksil og migrasjon, bearbeiding av minner og tilhørighet til den afrikanske diasporaen danner kjernen i en praksis der den kunstneriske prosessen forstås som et mål i seg selv, snarere enn som veien mot et ferdig verk.

Som tidsvitne til krigene i Kongo reflekterer kunstneren over landets brutale historie, som har vært preget av århundrer med kolonial utarming av folk og naturressurser. Rafiki beskriver sin metode som «auto-etnografisk», og betrakter den som et redskap i avkoloniseringen av vestlige kunnskapssystemer – et forsøk på å skape et meningsfylt forhold til både egne og delte erfaringer.

Rafikis billedtepper er basert på fotografier som gjenskapes piksel for piksel, med tusenvis av perler. Ved å gå fra det digitale tilbake til det taktile, tidkrevende og håndlagde, fremhever verkene en langsommere tid for prosess og refleksjon – som et alternativ til den teknologiske tiden.

Verkene henviser til konkrete hendelser, men de favner også en større dimensjon i den kongolesiske historien. Rafiki sier: «På den ene siden er målet å komponere, dekonstruere og gjenoppbygge bildet som en meditativ øvelse. Samtidig fungerer det repetitive og sykliske arbeidet som en metafor for de harde og seige prosessene som det kongolesiske folk har vært tvunget til å utholde i generasjoner».

Inspirert av astrofysikkens teorier om mørk materie og mørk energi (den typen materie som verken kan sees eller måles, men som finnes mellom alt og antas å utgjøre 95 % av universet) – og sentral-afrikanske kosmologier (der svart blant annet symboliserer universets mysterier), utforsker Rafiki de usynlige kreftene som binder mennesker og samfunn sammen. Gjennom symmetriske mønstre hentet fra sentralafrikanske kulturer fremhever hun kunnskap og erfaring som har eksistert på kontinentet i århundrer – kulturelle, spirituelle og estetiske koder som på mange måter forutså det som i dag studeres av forskere i det globale nord. Perlene og trådene i verkene representerer de skjulte partiklene og forbindelsene som ligger under overflaten: små og skjøre alene, men sterke i fellesskap.

Rafiki beskriver at utgangspunktet for arbeidene ble utløst av krisen som oppstod da krigen i Øst-Kongo blusset opp for et år siden, og der følelsen av å leve i flere virkeligheter ble forsterket: «Spesielt i krigstider blir det tydelig for meg at jeg lever i et multiunivers, der parallelle versjoner av meg selv lever sine egne liv. Samtidig er Rafiki i Oslo like sammenkoblet med Rafiki i Goma, Bukavu og forskjellige flyktningleirer».

Tittelen Kasala for the Living Dead refererer til den kongolesiske Luba-tradisjonen kasala, en performativ og poetisk sjanger som fremføres ved store sammenkomster. Gjennom et rikt samspill av slagord, ordtak, myter og fortellinger formidles personlige bragder og kollektive historier. De store perlearbeidene, med både abstraherte og konkrete forlegg, kan betraktes som sørgetepper eller bearbeidelser, slik som over drapet på musikeren Delcat Idengo med verket Sitting with Delcat Idengo, hvor detaljer fra et fotografi av Idengo er blitt til et abstrahert mønster i rosa og svart, som minner om musikerens hode og hatt. Verket Sitting with Asifiwe Baibonge hedrer den unge, kvinnelige menneskerettighetsforkjemperen som ble brutalt myrdet tidligere år. Dette er ikke et sammenhengende billedteppe, men bruddstykker som representerer hennes døde kropp.

Sitting with Meshake er en videokollasj som vever sammen en samtale mellom Rafiki og Meshake, om oppveksten i Øst-Kongo. Samtalen blandes med musikkvideoer og krigsbilder som skaper et lagdelt bakteppe. Verket følger Meshakes reise fra barn til barnesoldat og videre til helsearbeider. Gjennom refleksjoner om de lokale forsvarsgruppene Mai-Mai, forfedrenes kunnskapssystemer og fellesskap utfordres bildet av regionen som uforanderlig.

Resting in Supersymmetry og Listening to Dark Matters, (det siste vises på Deichman Bjørvika), tar utgangspunkt i fotografier av kunstneren selv. I verkene fremtrer Rafiki iført drakter som refererer til den tradisjonelle norske bunaden, men som i hennes fortolkning er transformert til en afro-norsk variant. Denne «afro-bunaden» er gjenskapt i perler og fungerer som et symbolsk møtested mellom håndverkstradisjon, kulturell arv og personlig identitet. Med materialbruk og iscenesettelse undersøker Rafiki hvordan estetiske uttrykk kan bære og omforme fortellinger om tilhørighet, diaspora og kulturell selvrepresentasjon.

Link til audioguide laget av kunstneren her.

Kunstnersamtale: Ellinor Aurora Aasgaard & Zayne Armstrong
8. november kl. 14–15 
Oslo Kunstforening
Kunstnersamtale med Ellinor Aurora Aasgaard & Zayne Armstrong i Oslo Kunstforening. Samtalen holdes på engelsk og vil bli ledet av jurymedlem Pedro Gómez-Egaña.

Filmvisning og kunstnersamtale: PURPOSE CORE
14. november kl. 18–20
Deichman Bjørvika
Visning av Manifesto I (26:42 min) og Manifesto II (48:35 min) i bibliotekets kino, etterfulgt av kunstnersamtale ledet av jurymedlem Ana María Bresciani. Samtalen holdes på norsk.

Kunstnersamtale: Rafiki
27. november kl. 18–19
Oslo Kunstforening
Kunstnersamtale med Rafiki i Oslo Kunstforening. Samtalen vil bli ledet av frilans formidler Lisa Andrine Bernhoft-Sjødin. Samtalen holdes på norsk.

Filmvisning: PURPOSE CORE 
9. januar kl. 18–20
Deichman Bjørvika
Visning av Manifesto I (26:42 min) og Manifesto II (48:35 min) i bibliotekets kino. Kunstnerne synstolker direkte til dem som ønsker dette.