Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling 2021

Oslo Kunstforening og Sparebankstiftelsen DNB er glade for å presentere stipendutstillingen for fjortende år på rad. De tre deltakende kunstnerne i årets utgave er Anne Haugsgjerd, Liilian Saksi og Maia Urstad.

Sparebankstiftelsen DNBs kunststipend 2021 tildeles Anne Haugsgjerd for filmene Tanker om en utstilling (2021), More Woman, More Cry (2021) og Livet på Frogner. Stipendet har en verdi på 200 000 kroner.

Den kunstfaglige juryen kommer med følgende uttalelse: "Årets pris tildeles en kunstner hvis arbeid er konsekvent kompromissløst ærlig, og fullt av humor. I det tidligste verket i utstillingen ser vi en kunstner som streber i gapet mellom fiksjon og virkelighet, mellom kunst og liv, og hvor frykten for å skape blir en del av selve skaperprosessen. I hennes to nyeste verk ser vi hvordan disse temaene har fortsatt å utvikle seg, forsterket av en ny bevissthet om tiden som går og hennes egen dødelighet, samt gapet mellom ungdom og alderdom. Selv arbeidet med å lage denne utstillingen har blitt inkorporert i hennes pågående prosess med å viske ut grensen mellom liv og fiksjon."

Anne Haugsgjerd

Livet på Frogner er min første film, More Woman, More Cry er min siste. De handler begge om meg, en hverdag eller to i mitt liv. De handler om å skape, frykten for ikke å få det til, ja, prestasjonsangsten. I Livet på Frogner er hovedkarakteren ubevisst sin angst. Skrivemaskinen blir monsteret som ødelegger kreativiteten. Den står som en hindring mellom fantasien, det uskrevne og det ferdigskapte resultatet, kunstobjektet. Skrivemaskinen blir som Bøygen i Per Gynt. Det blir den delen av deg selv du må ødelegge for å komme videre.

Perfeksjonismen, kontrollen og skyggen som sitter på skuldrene dine og sier: -Det er ikke godt nok, folk vil le av deg, er filmens egentlige tema. Det styrer karakterens trivielle og tvangsmessige valg. Og dette har jeg først skjønt etter mange år. En filmskaper, historieforteller eller maler tenker vanligvis ikke over dette når hun skaper. Man tenker heller ikke på publikum. Men etter hvert som de profesjonelle analytikerne og terapeutene uttaler seg, skjønner kunstneren kanskje mer av seg selv og det bakenforliggende. I min andre film, Flink pike... sitt pent! (1991), bruker jeg en psykolog som guider meg gjennom barndommens minner. Men denne filmen viser jeg ikke her.

Jeg viser heller ikke min nest siste film Opp ned er alt abstrakt, sa pappa (2014), som handler om min far og bildene han aldri stilte ut. Det gjennomgående temaet er igjen prestasjonsangsten, bl.a. beskrevet i en drømmesekvens som også inngår i den korte introduksjonsfilmen Tanker om en utstilling. Det var viktig for meg å gjenta temaet, for det er skremmende å stille ut i en vit kube når man er vant med å gjemme seg i en mørk kinosal. Skremmende og spennende.

Ved å vise min første film Livet på Frogner sammen med den siste More Woman, More Cry får publikum anledning til å følge min kreative utvikling. Har måten regissøren lager film på forandret seg? Er det de samme problemene som skildres? Jo, jeg ser angsten er der fremdeles, men håper også det finnes en fandenivoldsk humor der. Nå som jeg er gammel kan jeg leke meg og ta sjanser. Jeg er ikke lenger noe sexobjekt. Jeg er usynlig. Og til sist, og ganske snart, venter døden og da spiller det allikevel ingen rolle. Men tanker om døden skaper også angst når man er ateist. Man lukker øynene for det som kommer og søker minnene. Derfor har jeg valgt å reversere tiden, vise Livet på Frogner og ungdommen til sist.

Liilian Saksi

Variationer av ungefärliga komplementärer er en serie i 12 deler som gjentar kombinasjoner av garn i komplementærfarger og hvitt. Framträdande tillbakablick er bygget opp av ett ensfarget garn, i en kombinasjon av komplementære og kontrasterende farger, hvor fargefeltene krysser hverandre i den rombiske form som er karakteristisk for teknikken.

I sine arbeider bruker Liilian Saksi ull, farget med syntetiske pigmenter, fra egne sauer. Samspillet mellom farger og materialet er et gjennomgående tema. Hun jobber ofte med nyanser slik at det oppstår en slags flimmer eller en friksjon. Saksi er interessert i den optiske fargen, den som sanses og oppstår når for eksempel to forskjellige farger tvinnes sammen i et garn. Hun setter sine egne regler for arbeidet og veksler så mellom å til tider være intuitiv og til tider være systematisk.

Uttrykket i Sakis arbeider i sprang-teknikk minner om veving, men i stedet for å være bygget opp av renning og innslag er overflaten bygget opp av en eller flere kontinuerlige tråder. Garnet strekkes parallelt og flettes deretter for hånd, rad for rad, noe som gjør at arbeidet vokser fra midten og utover. Trådene krysser hverandre på diagonalen og danner en stabil flate som samtidig gir rom for garnets eget uttrykk og form.

Liilian Saksi jobber med ullen fra saueflokken hos foreldrene i Sverige og fra egen flokk på gården i Norge. Prinsippet for begge flokkene er det samme, én fast gruppe individer som fungerer som landskapspleiere, kjæledyr og ullprodusenter. Alle har sitt eget navn og garnet kan i prinsippet spores tilbake til en bestemt sau. Det fungerer dermed også som en type portrett der ullen fra hver sau har sin egen karakter og uttrykk, både i farge og materialitet.

Å forankre kunstnerskapet til et bestemt sted og livssituasjon, og ikke minst kunstnerens forhold til sau, bunner i en interesse for menneskets forhold til andre arter. Hvordan den daglige kontakten med dyr påvirker oss mentalt, men også hvordan våre egne verdier og grad av omsorg varierer ut fra hvilken type funksjon vi tenker dyret har for oss. For eksempel dyr i industrielt landbruk kontra husdyr. Dette er temaer som rører opp blandede følelser i Liilian Saksi, og motiverer henne til å jobbe tett med materialet og individene bak.

For Liilian Saksi finnes det også et historisk perspektiv i materialet, da det tradisjonelle håndverket med å spinne garn i årtusener har vært en nødvendighet og en avgjørende teknikk for menneskehetens historie. Gjennom ull blir Liilian Saksi minnet om verden som har vært, er og blir.

Maia Urstad

Verket In the Unlikely Event of Emergency er satt sammen av lydopptak fra reiser gjennom mange år, gjennom mange land. Bearbeidet og drysset forsiktig ut i et rom, i en by, Oslo, med vindu ut mot i dag og historien lagdelt, etasje på etasje.

Dagboknotater fra 4. juni 2021: En historie fra en omvisning i huset som rommer Oslo kunstforening satte i gang en liten rundreise i hodet mitt. Et stukkaturtak fra midten av 1600-tallet i byggets festsal viser ulike dyr satt sammen i ikke rangert orden; fantasidyr, eksotiske, og mer lokale dyr pryder himlingen. De sies å representere de fire verdenshjørnene.

Jeg tenker videre...

Ordet rangere blir en trigger. Drømmene er ikke rangert. I alle fall ikke mine. I drømme forflytter jeg meg fra en jernbanestasjon i Alaska til et lite fyrtårn på sørlandskysten, fra en storby i Etiopia til et soverom på en sky. Drømmer forflytter oss lekende lett, vi rir på maur og sadler edderkopper.

I kunstforeningens lokaler siver historien opp gjennom gulvet fra festsalen i første etasje, og blander seg med samtida, med trikken og trafikken utenfor og all aktiviteten på gatenivå. Gangen er transportetappen mellom tidslagene, vinduet er øret til verden utenfor, lyden kommer med vinden.

Alle verdens lyder kan sive inn i dette rommet – vi lytter via våre personlige minnebanker. Mine er taxilyder i Buenos Aires, bønneopprop fra Ramallah, protester i gatene i Santiago de Chile, gudstjenester i byrommet i Addis Abeba, Beffen som tøffer over Vågen, vinden på Furøya og trikken utenfor.

Språk... lyder... verden...

I verket spinnes det også rundt sikkerhetsinformasjonen vi får som reisende. Vi hører etter med et halvt øre, i klar forvissning om at ingenting vil inntreffe, samtidig med en murrende uro over muligheten. In case of emergency. Farepotensialet serveres med den mykeste stemme, forførende. Ta på din egen maske før du hjelper andre. Det er et svevende punkt mellom hverdag, trivialitet og katastrofe.

Et knips, og livet endrer rute.

I In the Unlikely Event of Emergency bringer lyden i visningsrommet verdens- hjørnene sammen. Gjennom dette rommet kan vi nå og da høre en trikk. Lyden av trikken trekker oss gjennom verden. Signaler og biter fra ulike steder bølger i korte glimt. Det er som når vi leter på internett, eller søker etter ulike stasjoner på radio, oppsøker ukjente kanaler og nye steder. Tilfeldige feil og forstyrrelser vil bryte lydbildet. Verket trekker oss inn i andre tider, andre steder, bringer verden inn, her, nå, og er på mange måter en ode til impulsene vi er avhengig av, trekker veksler på og næres av.

About the jury

Jury leader is Behzad Farazollahi, visual artist and founding member of MELK. The remaining members are Randi Grov Berger, visual artist and founder of Entrée, Marianne Hultman, artistic director of Oslo Kunstforening; Mike Sperlinger, writer, curator and professor of theory and writing at the Oslo National Academy of the Arts and Elise Storsveen, visual artist.

Background

Since 1986 Oslo Kunstforening has held a competitive exhibition and awarded a stiped, with the kind support of Sparebanken Oslo og Akershus.

Since 2008, Sparebankstiftelsen DNB and Oslo Kunstforening have awarded grants to Ellisif Hals and Susanne Skeide (2008), Ignas Krunglevičius (2009), Ann Cathrin November Høibo (2010), Kaia Hugin (2011), Marie Buskov (2012), Sandra Mujinga (2013), Ingrid Lønningdal (2014), Andrea Bakketun and Christian Tony Norum (2015), Tor Børresen (2016), Emilija Škarnulytė (2017) and Eirik Sæther (2018), Germain Ngoma (2019), Berivan Erdogan, Hanni Kamaly and Kjetil Skøien (2020).