A Chimera Full of Love, Guilt and Frozen Vigor

Oslo Kunstforening har gleden av å presentere separatutstillingen A Chimera Full of Love, Guilt and Frozen Vigor med Lilibeth Cuenca Rasmussen.

Lilibeth Cuenca Rasmussen (f. 1970) regnes som en av Danmarks fremste samtidskunstnere, og dette er første gang hun presenteres med en større utstilling i Norge. Utstillingen omfatter både eldre verk og nye produksjoner, inkludert en performance utviklet spesielt for anledningen.

Utstillingen inngår i markeringen av Oslo Kunstforenings 190-årsjubileum og etableringen av Norges første kunstinstitusjon i 1836. I første etasje i våre lokaler presenteres et dypdykk i institusjonens arkiv og utstillingshistorikk. Her fungerer det historiske gipstaket, utsmykket med fabeldyr og dyder fra 1600-tallets verdensbilde, som et utgangspunkt for Cuenca Rasmussens presentasjon av eget ”arkivmateriale”. Dette materialet speiler en omfattende kunstnerisk praksis, der spørsmål om identitet, representasjon og iscenesettelse står sentralt. Praksisen tar ofte form i performance, som videreføres og transformeres til ulike medier som video, fotografi, skulptur og installasjon. Slik etableres rom der eksistensielle problemstillinger trer frem, og hvor formale strategier settes i spill i møte med levd erfaring.

Tematisk tar utstillingen utgangspunkt i forestillingen om kimæren – en ildsprutende hybridskikkelse fra gresk mytologi, sammensatt av løve, slange og geit i én og samme kropp. Figuren fungerer både som en metafor for fragmentert identitet og som et bilde på sameksistensen mellom motsetninger og lagene i en personlig historie. Cuenca Rasmussen er født i Manila på Filippinene, hvor hun bodde til hun var åtte år, før familien flyttet til Danmark. På tvers av geografiske og kulturelle kontekster blir kimæren et gjennomgående motiv for skiftende politiske, kulturelle og personlige erfaringer, og for det hun selv betegner som in-betweenness – en mellomtilstand som unndrar seg entydige plasseringer og kategoriseringer.

Verkene favner over to tiår med kunstnerisk produksjon, fra det tidlige performanceverket Cock Fight Song (2006) til nyere arbeider som skulpturen Meteorite (2019), videoverket 7 Stages of Gynophobia (2023) og performancen Chimera Power and the Seven Women in Heaven (2026), i tillegg til nye skulpturer og fotografier. Selviscenesettelse er et gjennomgående trekk i møte med ulike former for materialitet – enten som roterende skulptur, fragmentert kropp eller utskåret i akasiatre. Samlet vitner arbeidene om en vedvarende utforskning av kunsthistoriske hegemonier, patriarkalske strukturer og personlige erfaringer knyttet til språk og diaspora, der det humoristiske og det alvorlige virker side om side.

Utstillingen er støttet av Ny Carlsbergfondet, Kulturrådet, Statens Kunstfond og Knud Højgaards Fond. Åpningsarrangementet er en del av Oslo Art Weekend. Kunstneren ønsker å takke Jesper N. Jørgensen, Line Poulsen og Lone Skovgaard.

Octopectus, Octocorporis, Octorecto, Octoabdomonis, 2020
I denne serien benytter kunstneren blekk fra blekksprut, påført egen kropp og overført direkte til lerret av silke gjennom raske avtrykk. Kroppens gjenkjennelige former transformeres til abstraherte spor gjennom fragmentering, repetisjon og forskyvning. Verkene fremstår som rester av en handling hvor en kroppslig gest blir fastholdt i materialet, som bevegelse, berøring og avtrykk.

Complex Completeness, 2026 
Karakteren er fanget i en kontinuerlig rotasjon uten noen gang å samle seg til en hel form. Den skulpturelle hodepryden danner silhuetter av den klassiske kimæren – geit, slange og løve. I performancen Chimera Power and the Seven Women in Heaven (som finner sted på utstillingsåpningen) trer karakteren frem i fysisk nærvær, der gipstaket i første etasje, med sine ulike dyder, dyr og hybrider, danner et utgangspunkt.

Uten tittel (Bergen), 2026 
Med utgangspunkt i både den norske og filippinske håndverkstradisjonen for treskjæring, iscenesetter kunstneren seg med et humoristisk skråblikk inn i denne tradisjonen. Samtidig ufarliggjøres den ildsprutende kimæren og gis en leken og tilgjengelig karakter, lik et husdyr som kan klappes. I skulpturen Uten tittel (Bergen) er det brukt gran, mens det i verket som er plassert i rom 3, Uten tittel (Baguio) er brukt akasiatre, et vanlig treslag på Filipinene.

exit gynophobia, 2026 
exit gynophobia er en installasjon med en lydfil. Lydverket bygger på en performance hvor publikum blir hypnotisert. Formålet er å styrke feminismens visjoner og verdier, samt å motvirke og dempe det patriarkalske systemet. Lydfilen kan lastes ned til privat bruk og deles med andre.

7 stages of Gynophobia, 2023  
En sigarrøykende autoritær skikkelse vandrer oppover Rundetårn, som er et fallisk formet tårn i København. De tre hvite figurene – fløytisten og to dansende kropper – følger henne og manifesterer den fysiske og lydlige dimensjonen av det som blir sagt. Fenomenet «gynofobi», frykt for eller aversjon mot kvinner, har historisk sett hindret kvinners tilgang til makt og fortsetter å undertrykke kvinner.

Meteorite, 2019 
Meteorite er satt sammen som en avstøpning av tre ulike ansikter, henholdsvis kunstnerens eget og hennes foreldre som er fra Danmark og Filippinene. Meteoritter fra vårt solsystem er milliarder av år gamle og faller med ujevne mellomrom ned på jorda, og skulpturen kan på den måten reflektere tilfeldighetens spill mellom opprinnelse, fødested, familie og tilhørighet.

Golden Fight (Brancusi), 2023 
Ti bur er modifisert og belagt med 24 karat gull. Opprinnelig ble de brukt som transportable bur for hanekamp, og presenteres her sammen med autentiske «anting-anting» – lykkebringende amuletter fra Filippinene. Sabong, eller hanekamp, regnes som en nasjonalsport på Filippinene. Innenfor denne kulturen spiller flaks, ritualer og overtro en sentral rolle, noe som gjør lykkebringere til en integrert del av opplevelsen. I Golden Fight (Brancusi)  undersøkes hvordan verdi skapes og omdefineres gjennom materialitet og kontekst. Referansen til Constantin Brancusi (1876–1957), en pioner innen skulpturell abstraksjon, knytter verket til ideen om transformasjon, der enkle og hverdagslige objekter løftes til bærere av symbolikk, aura og ny betydning.

(Dis)Appearing, 2017 
Gjennom avstøpninger av ansikt, hånd, kne og fot, plassert på speil, fremstår kroppens enkelte deler som autonome representasjoner – nærmest mer virkelige enn originalen selv. Isolert fra helheten får hver kroppsdel en egen tyngde og tilstedeværelse, mens speilenes oppbrutte flater skaper forskyvninger mellom objekt, refleksjon og betrakter. Verket etablerer en kropp som både virker kontrollert og oppløst, sammensatt og levende på samme tid.

Uten tittel (Baguio), 2026 
Med utgangspunkt i både den norske og filippinske håndverkstradisjonen for treskjæring, iscenesetter kunstneren seg med et humoristisk skråblikk inn i denne tradisjonen. Samtidig ufarliggjøres den ildsprutende kimæren og gis en leken og tilgjengelig karakter, lik et husdyr som kan klappes. Skulpturen i dette rommet, Uten tittel (Baguio), er skåret ut av akasiatre, et vanlig treslag på Filipinene, mens det i Uten tittel (Bergen) er brukt gran.

Her vises et lite utvalg fra Lilibeth Cuenca Rasmussens mange videoarbeider. Utvalget er basert på videoverk hvor det antropomorfe er fremtredende og kunstner-jeget fremstilles som en hybridfigur mellom et menneske og en dyreart. Sjangermessig lener videoene seg på tradisjonen fra musikkvideoens korte format, hvor budskapet leveres gjennom sang og musikk.

Octopada, 2017  
Karakteren er inspirert av en blekksprut og speiler dens egenskaper: evnen til å håndtere flere oppgaver samtidig og tilpasse seg omgivelsene i både form og farge. Når situasjonen krever det - særlig i møte med fare – kan den kamuflere seg og gli sømløst inn i miljøet. Den har åtte tentakler som fungerer som ekstra hender og symboliserer evnen til å skape, utføre og balansere flere ting på én gang og speiler også kravene til individets mange oppgaver i vår tid. Karakteren kan etterligne farger og mønstre fra omgivelsene – enten det er rommet den befinner seg i eller klærne til menneskene rundt – og på den måten visuelt og symbolsk smelte inn i helheten.

Cock Fight Song, 2006 
Verket undersøker makt, kjønn og identitet gjennom figuren som bærer både subjektet og objektet i seg. Her sammenflettes roller som offer, trofé, vinner og taper innenfor rammen av en machokultur, og synliggjør hvordan disse posisjonene glir over i hverandre. Arbeidet åpner et kritisk rom for refleksjon rundt femininitet, objektivisering og de sosiale strukturene som former blikket på kroppen.

Turritopsis Forever, 2026 
Inspirert av den biologisk udødelige maneten Turritopsis dohrnii utforsker verket regenerasjon, tid og eksistens gjennom en teknologibasert performance med lys, kropp og lyd. Karakteren beveger seg gjennom liminale “ikke-steder” i et ordløst univers som åpner arbeidet for refleksjon rundt sykliske prosesser, fornyelse og kroppens tilstedeværelse i møte med omverdenen.

Til utstillingsåpningen presenteres performancen Chimera Power and the Seven Women in Heaven (2026). Performancen leder publikum fra Christiania Torv og inn i utstillingsrommene hos Oslo Kunstforening, der historie, ritualer og hybride kropper møtes. Gjennom musikk, bevegelse og tekst vekkes syv kvinneskikkelser i byggets gipstak fra 1600-tallet til live – hver av dem bærer en dyd: måtehold, styrke, visdom, rettferdighet, kjærlighet, håp og tro. I samarbeid med akkordeonist Frode Haltli beveger performancen seg mellom improviserte folketoner og tidlig barokkmusikk, og avsluttes som en kollektiv renselse – av kroppen og av historien.